201909.27
0

LF-2019-050643

Frostating lagmannsrett – dom

Avsagt: 27.09.2019

[Saksgang: TFROS-2019-000565, LF-2019-050643.]

Dommere: Lagmann Kari Lynne. Lagdommer Arve Rosvold Alver. Ekstraordinær lagdommer Aage Rundberget

Meddommere: Psykologspesialist Kathinka Vatne. Førstekonsulent Kåre Robert Georgsen

Ankende part: C (Advokat Jan Aanerød)

Ankende part: B (Advokat Venil Katharina Thiis)

Ankemotpart: A kommune (Advokat Andreas Messelt Ekker)


DOM

Saken gjelder krav om tilbakeføring til mor av barn kommunen har overtatt omsorgen for etter barnevernloven.

Saken gjelder barnet D, født *.*.2013. Hun har nettopp begynt på skolen. Foreldrene er B, bosatt på X, og C, bosatt i Trondheim. De har ikke bodd sammen siden april 2015.

B og C har også sønnen G, født i 2008. I tillegg har B barna E, født i 2003, og F, født i 2005. Foreldrene har felles foreldreansvar for D og G, men er enige om at barna skal bo hos mor.

Alle barna ble akuttplassert 1. april 2015. E og F ble tilbakeført til mor ved Sør-Trøndelag tingretts dom av 18. juli 2016. G ble tilbakeført til mor ved fylkesnemndas vedtak av 21. november 2017.

Denne sak gjelder krav fra foreldrene om tilbakeføring til mor av D. Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Trøndelag traff vedtak 15. mars 2018, hvor omsorgsovertakelsen ble opprettholdt. Det ble fastsatt samvær fem ganger i året med tre timer for hver av foreldrene, slik at D samlet fikk ti årlige samvær.

Sør-Trøndelag tingrett avsa 1. november 2018 dom med slik domsslutning:

«Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Trøndelags vedtak av 15. mars 2018 i sak FR-2017/003277 blir stadfesta, men med den endringa at B og C skal ha rett til åtte årlege samvær over tre timar med D, fødd *.*.2013 dersom dei saman gjennomfører samværa med henne.»

B og C anket dommen til Frostating lagmannsrett, som 22. januar 2019 besluttet å nekte ankene fremmet.

B og C anket beslutningen til Høyesterett, som traff kjennelse 27. mars 2019 med slik slutning:

«Lagmannsrettens beslutning oppheves.»

Frostating lagmannsrett traff 10. mai 2019 slik beslutning:

1. Det gis samtykke til at anken fremmes i sak 19-050643ASD-FROS.

2. Det gis samtykke til at anken fremmes i sak 19-054220ASD-FROS.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim tinghus fra 16. til 18. september 2019. De private partene møtte og ga forklaring. For A kommune møtte barnevernkonsulent L og ga forklaring. Det ble i tillegg hørt 9 vitner og den rettsoppnevnte sakkyndige, psykologspesialist Jørn Auran.

Saksfremstilling

Lagmannsretten viser til den oversikt som tingretten har gitt i sin dom av 1. november 2018, som ikke har vært omtvistet:

«Medan dei tre eldre søskena bur heime hos B, bur D i ein fosterheim i Trondheim. A kommune har gjennom Y barnevernteneste, først ved akuttplassering og seinare ved vedtak om omsorgsovertaking, hatt omsorga for D sidan april 2015. B og C er samde om at D etter reglane i barnelova bur fast hos B. Dette inneber at D vil bli tilbakeført til Bs omsorg om fylkesnemndvedtaket blir oppheva.

Omsorgsovertakinga skjedde i kraft av eit vedtak fatta av Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Trøndelag den 5. november 2015. Ved dette vedtaket vart det bestemt at A kommune skulle overta omsorga både for D og G og for F og E. Når det gjeld familiehistorikken før den tid viser tingretten til gjennomgangen i vedtaket.

Den faktiske omsorgsovertakinga skjedde ei tid før fylkesnemnda fatta vedtaket. Denne skjedde etter påtalemaktas vedtak den 1. april 2015 om mellombels plassering av dei fire barna utanfor heimen, jf. barnevernlova § 4-6 andre ledd, da mykje tyda på at familien var i ferd med å flytte utanlands. Barna vart da plasserte på sperra adresse i to ulike beredskapsheimar.

Fylkesnemndvedtaket frå 2015 vart brakt inn for Sør-Trøndelag tingrett for rettsleg prøving. Ved Sør-Trøndelag tingretts dom den 18. juli 2016 vart vedtaket oppheva så langt det gjaldt omsorgsovertakinga av F og E, medan vedtaket om at A kommune skulle ta over omsorga for D og G vart stadfesta. Både B og C anka dommen inn for Frostating lagmannsrett som den 21. desember 2016 fatta vedtak om ikkje å samtykke til at anken vart fremja.

I samband med omsorgsovertakinga og prøvinga for tingretten har to oppnemnde sakkyndige gjort sine utgreiingar. Fylkesnemnda oppnemnde psykologspesialist Roger Lindquist som sakkyndig, medan tingretten oppnemnde psykologspesialist Jørn Auran som sakkyndig. Lindquist gav sin rapport til Fylkesnemnda den 22. september 2015. Auran gav sin rapport til tingretten den 5. juni 2016.

Tingretten skal her ikkje vurdere grunnlaget for omsorgsovertaking. Omsorgsovertakinga er rettskraftig avgjort. Denne saka gjeld spørsmålet om omsorgsovertakinga skal opphevast, slik at D no får flytte heim til B og dei tre søskena. Advokat Thiis bad ved brev den 16. juni 2017 Y barnevernsteneste om å fremje sak for fylkesnemnda for at også omsorgsovertakinga av G og D kunne bli oppheva.

Saka for fylkesnemnda vart først behandla ved samtaleprosess etter barnevernlova § 7-25. Under denne prosessen vart partane samde om å leggje ned ein felles påstand om at omsorgsovertakinga av G vart oppheva. Ved fylkesnemndas vedtak den 21. november 2017 vart omsorgsovertakinga av G oppheva, og G har etter dette budd hos B saman med E og F.

Dermed er det berre D av dei fire søskena som framleis er under offentleg omsorg.

D bur i dag i fosterheim hos H og I. D har budd i fosterheim hos H og I frå den 20. oktober i 2016, og såleis nokså nøyaktig i to år.»

Det nærmer seg nå tre år siden D flyttet til fosterhjemmet.

Lagmannsretten skal heller ikke vurdere den opprinnelige omsorgsovertakelsen for D, men kun spørsmålet om det i dag er grunnlag for tilbakeføring av D slik foreldrene har krevd.

B har i hovedsak anført:

B kan nå gi – også D – en forsvarlig omsorg, og fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse skal dermed reverseres og jenta skal flytte tilbake til sin mor.

Det vises til den sakkyndiges anbefaling i hans siste rapport datert 5. september 2019 og tidligere rapporter.

Det bestrides ikke at D etter tre år har en sterk følelsesmessig binding til fosterforeldrene, som i det store og hele har utøvet en god omsorg for D. Det bestrides heller ikke at D har hatt en stor fremgang i sin fungering mens hun har vært i fosterhjemmet.

D hevdes å være traumatisert etter ett års opphold i et beredskapshjem forut for plasseringen i fosterhjemmet, som antas å være hovedårsaken til at hun fremsto som en redd og lite aldersadekvat treåring da hun kom til fosterhjemmet.

Tilbakeføringen av de tre andre barna i familien og deres fremgang etter det, viser at B i dag kan tilby et fullt forsvarlig oppvekstmiljø også for D. Til tross for akuttplassering og spredning av barna, har de fire barna selv klart å opprettholde et særegent godt forhold til hverandre. Dette ikke minst takket være mormor Js innsats gjennom alle disse årene. Hun har kjempet mot en motvillig barneverntjeneste, og oppnådd å få samvær med alle barna og har derigjennom klart å opprettholde den gode kontakten det var mellom barna fra starten av.

B ble i sin tid bedømt som psykisk ustabil. I 2012 fikk hun diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette er ikke lenger situasjonen. Det er vist til erklæring fra psykolog Tore Fallet. Det er i dag ikke grunn til å vektlegge negativt Bs psykiske helse.

D har selv gitt uttrykk for at hun ønsker å bo hos «mamma», som er presisert til å være B. Hun har en nær tilknytning til sin biologiske familie, både mor og far, alle tre søsken og ikke minst til mormor J. D har selv stilt spørsmål med hvorfor ikke hun kan bo hos sin mor, så lenge hennes søsken alle er samlet der. Hun vil i fortsettelsen forventes i ytterligere grad å fokusere på dette, og stille spørsmål ved om ikke mor er like glad i henne.

Mors flytting fra Ø til X har vært vellykket og innebærer sterkt forbedrede boforhold for en barnefamilie.

B har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt

Den offentlige omsorgen for D oppheves og hun tilbakeføres til sin mor.

Subsidiært

D skal ha samvær med sine foreldre med overnatting og feriesamvær fastsatt etter rettens skjønn.

C har i hovedsak anført:

Han har sluttet seg til anførslene fra B angående hennes omsorgsevne. Han støtter at D tilbakeføres til mor og mener det vil være til hennes og de andre barnas beste.

De to yngste barna er hans, og har han fungert som en far også for de to eldste barna. Han har for alle barna vært en nær omsorgsperson, selv om han ikke har bodd sammen med dem siden 2015. Dette fremgår både av den sakkyndige Lindquists rapport og uttalelser fra både E og F.

Han vil også fremover være en del av barnas familie, selv om barna bos hos sin mor.

C har lagt ned slik påstand:

Prinsipal påstand

1. Fylkesnemnda i Trøndelags vedtak av 5. november 2015 oppheves.

Subsidiær påstand

2. Samvær fastsatt etter Frostating lagmannsretts skjønn.

A kommune har i hovedsak anført:

Kommunen mener fortsatt at Ds behov er best tilfredsstilt gjennom at omsorgsovertakelsen opprettholdes, slik at hun fortsatt kan bo i fosterhjemmet. Fosterforeldrene har gjort en svært god jobb med å trygge D i de snart tre årene hun har bodd hos dem. Dette har gitt D en betydelig fremgang i fungering, slik at hun i dag anses som en aldersadekvat jente på alle måter og har gjennomført en vellykket oppstart i barneskolen inneværende høst. Hun anses ikke lenger å ha særlige behov knyttet til sin oppvekst.

Flytting og familieskifte vil på nytt påføre D et betydelig brudd i hennes tilværelse, som nå endelig er blitt stabilisert etter mange vanskeligheter i starten av hennes liv. Det blir brudd med fosterforeldrene, som hun har en sterk og nær tilknytning til, og likeledes med venner og miljø på Z der hun har bodd i tre år. Likeledes brudd med skolen, som hun er i ferd med å bli kjent med.

Kommunen mener det kan reises spørsmål ved om B, som alenemor, vil makte byrden med å ta tilfredsstillende hånd om alle sine fire barn. Da spesielt på grunn av de særlige omsorgsbehov som antas å foreligge i forhold til E og G. B fortjener honnør for den innsats hun har gjort i forhold til de tre eldste barna. Hun har imidlertid stilt i bero videre utdannelse og makter ikke lenger å stå i arbeid, noe som indikerer at hun har nådd en grense for hva hun kan makte.

Det er ikke på grunnlag av Ds forskjellige uttalelser til den sakkyndige og andre mulig å konkludere med at jenta har noen overveid oppfatning av hvor hun ønsker å bo. Dette er heller ikke å vente ur fra hennes alder og utvikling. På sedvanlig måte vil barnet gjerne opptre velvillig overfor den som spør. Kommunen er også av den oppfatning at mor har forsøkt å instruere jenta med hensyn til hvordan hun skal uttale seg overfor den sakkyndige. B har også ved flere av samværene tatt opp spørsmålet om hvor D skal bo i tiden fremover, jf. rapportene fra tilsynspersonen under samværene. I noen tilfeller er temaet brakt på banen av D selv.

Lagmannsretten forutsettes å sette seg inn i tidligere avgjørelser i saken. Disse viser bakgrunnen for omsorgsovertakelsen i sin tid, som var basert blant annet på bekymringsmeldinger fra mormor J. Det skyldtes mange tilfeller av husbråk der politiet ble involvert, narkotikabruk og en del andre straffbare forhold fra Cs side. Familien, da den var samlet, og B i tiden deretter, har flyttet mye, noe som antas å være skadelig for barna.

Kommunen mener det fortsatt er risiko for at elementer fra denne tidligere livsførselen kan vende tilbake som et resultat av at belastningen blir for stor med alle fire barna samlet.

Under enhver omstendighet vil Ds nære tilknytning til fosterforeldrene, bomiljøet og den etablerte skolestarten gjøre at en ny flytting nå vil innebære nye problemer for D, som må bedømmes som så alvorlige at flytting bør unngås.

A kommune har lagt ned slik påstand:

Ankene forkastes.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsrettens tema er om D skal tilbakeføres til fast bosted hos sin mor, B, slik foreldrene har krevd gjennom saksanlegget. Dette innebærer ingen ny prøving av spørsmålet om det i sin tid var grunnlag for å foreta akuttplassering av barna, eller overføre omsorgen til det offentlige. Dette spørsmål er rettskraftig avgjort. B har for lagmannsretten erkjent at barneverntjenesten hadde gode grunner for sine opprinnelige inngrep mot familien, men mener inngrepene ble gjennomført på en for drastisk måte, særlig da akuttvedtaket.

Det spørsmålet om tilbakeføring som her skal behandles ble tatt opp i 2017 og resulterte i fylkesnemndas vedtak av 15. mars 2018 og Sør-Trøndelag tingretts dom av 1. november 2018. Begge avgjørelser var negative til tilbakeføring av D, men begge instanser uttrykte sterk tvil.

Tilbakeføring er regulert i barnevernloven § 4-21, som lyder:

«Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal barnets fosterforeldre gis rett til å uttale seg.»

Bestemmelsen ble endret ved lov 19. juni 2009 nr. 45. Da kom begrepet «overveiende sannsynlig» inn som en del av beviskravet. Det fremgår av lovens forarbeider at dette uttrykket skal forstås som noe mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, det vil si mer enn «51 %». Lagmannsretten forstår dette slik at «overveiende sannsynlig» skal fortolkes mer som «klar sannsynlighetsovervekt» eller «sterk grad av sannsynlighet», noe som ikke har vært omtvistet i saken.

I utgangspunktet vil det påhvile foreldrene å sannsynliggjøre at beviskravet er oppfylt i det enkelte tilfelle.

Som påpekt av tingretten er det skjedd endringer også i barnevernloven § 4-16, og der finner lagmannsretten særlig grunn til å nevne § 4-16 sjette punktum, det det heter:

«Der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barneverntjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet, jf. § 4-21.»

Denne lovendring trådte i kraft først 1. juli 2018. Den understreker det som alltid har vært utgangspunktet for omsorgsovertakelser, at hovedregelen er at barna så langt mulig skal vokse opp hos sine foreldre. Lovendringene samlet sett synes å øke betydningen av retten til familieliv slik det fremgår av barnekonvensjonen artikkel 9, EMK artikkel 8 og Grunnloven § 104 tredje ledd annet punktum. Det vises her til EMDs behandling og resultat i Strand Lobben-saken (Application 37283/13) i avgjørelse datert 10. september 2019, der Norge ble felt for overtredelse av EMK artikkel 8, retten til respekt for familieliv.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn fylkesnemnda og tingretten.

Lagmannsretten mener at utgangspunktet er at den offentlige omsorgsovertakelsen var på sin plass da den fant sted. Situasjonen var turbulent mellom far og mor, noe barna ble eksponert for og åpenbart led under. Politiet var flere ganger inne i bildet på grunn av husbråk og bruk av narkotika. Hyppige flyttinger var en stor belastning for barna.

Dette innebærer ikke at plasseringen skal være «varig», til oppnådd 18 års alder.

Lovendringene og EMDs praksis understreker viktigheten av at barneverntjenesten hele tiden må ha for øye muligheten for en tilbakeføring. I vår sak er situasjonen at tre av fire barn allerede er tilbakeført, som et resultat av forskjellige prosesser.

Det synes også å ha vært barneverntjenestens utgangspunkt at den konkrete plasseringen av D ikke var en såkalt langtidsplassering. I hvert fall forklarte fostermor H for lagmannsretten at de ble forespeilet en ikke langvarig plassering. Derfor måtte hun og ektefellen I tenke seg godt om før de tok i mot tilbudet, da de fortrinnsvis hadde ønsket seg en for dem mere varig ordning.

Ds situasjon skal selvsagt vurderes ut fra de individuelle forhold som gjelder hennes sak. D er den yngste i søskenflokken, og hun var da akuttvedtaket ble truffet bare 1 år og 4 måneder gammel, mens hun i dag er 5 år og 9 måneder. Hennes helbror G er fem år eldre, og i dag 10 år og 9 måneder.

Man kan se bort fra at D har noen hukommelse om forholdene i det opprinnelige felles hjem. Hun har siden omsorgsovertakelsen hatt tilhold i beredskapshjem og fosterhjem. Enkelte forhold omkring beredskapshjemmet har vært kritisert, mens det synes å være stort sett enighet om at fosterhjemmet har vært en god plassering.

Her kan det vises til den sakkyndige som i sin rapport av 5. september 2019 skriver:

«D har hatt en stabilitet i omsorgen de siste tre årene i fosterhjemmet. Fosterforeldrene har vært hverdagen til D. De har fulgt henne opp, gitt henne fysisk og psykisk trygghet i halvparten av livet hennes, og sørget for at hun har en tilfredsstillende og aldersadekvat utvikling. Det er spesielt disse tre siste årene D kan huske noe av. Hun har en inngående kjennskap til fosterhjemmet, noe hun av opplagte grunner ikke har fra mors hjem.»

Partene er også enige om at D ikke i dag er et barn med særlige problemer. Hun har hatt en god utvikling og beskrives som adekvat for alderen både med hensyn til motorikk og språk. Hun har høsten 2019 begynt på Æ skole og det som er rapportert fra skolestarten er at den har vært vellykket. Fostermor sa at jenta synes å ha mer overskudd etter skoledagen (inklusive SFO), enn hun tidligere har hatt etter barnehagen. Hun går i samme klasse som to tidligere barnehagevenner.

En rapport skrevet av barneverntjenesten v/L 11. september 2019, etter samtale med Ds lærer, K, gir det samme inntrykk:

«U.t. ringte kontaktlærer K ved Æ skole i Trondheim, for å høre hvordan skolestarten har vært for D høsten 2019.

K opplyste at den har vært bra. D har funnet seg godt til rette i klassen, og framstår som er rolig, blid og fornøyd jente. På trinnet er det 43 elever, som er delt i 3 klasser. I Ds klasse er det 14 elever og de ser at hun har funnet seg lekekamerater. D er trygg nok til å rekke opp handa og er med på ting de gjør i hverdagen.

Samarbeidet med fosterforeldrene: Lærer erfarer at fosterforeldrene følger opp D veldig godt. De har forberedt barnet på skolegangen, og det er et trygt barn de leverer fra seg om morgenen. D er også trygg på sin lærer. Lærer mener at D viser sin trygghet i måten hun kommer på når de møtes om morgenen. (–)

Vedr. Ds sårbarhet: Lærer erfarer at D har behov for mer forutsigbarhet enn andre. Dette kommer til uttrykk når det gis beskjeder. Da kan hun bli tenkende og ha behov for mer bekreftelser for å bli sikker på hva som skal skje. Hun kan derfor oppfattes som et noe sårbart barn, som har behov for å trygges i overganger. Men de har ikke sett oppgitthet i form av gråt eller engstelse, og hun søker helt normal kontakt med de voksne. Men de erfarer at D er et spørrende barn, som har behov for en klar timeplan.»

Det er også enighet om at D, til tross for sitt langvarige fravær fra familien, fortsatt har et nært forhold til både mor og sine tre søsken. For lagmannsretten fremstår det som uvanlig at jenta, etter så langt fravær, synes å ha så god oversikt over sine søsken og føler seg nært knyttet til dem. Om dette har den sakkyndige skrevet:

«Jeg har i de tidligere sakkyndige rapportene fra 2016 og 2018 beskrevet forholdet mellom søsknene som spesielt godt. Dette inntrykket er også gjennomgående beskrevet i tilsynsrapportene frem til i dag. Også i rapportene fra avlastningshjemmet (mormors hjem) er dette spesielle søskenforholdet godt beskrevet.

Det er stor gjensynsglede når de møtes. Det er varme omfavnelser og positivt ladete ord som er gjennomgangstonen. D nyter stor oppmerksomhet fra søsknene, og da især fra G som er den som har delt mest med D, og som uttrykker det sterkeste savnet etter henne.

Søsknene betyr en kontinuitet i livene til hverandre. De gjenkjenner felles historier, og de bekrefter hverandre gjennom sin familietilhørighet og slektskap. Dette til tross for de lange adskillelsene de har hatt gjennom oppveksten.

De rivaliserer ikke seg i mellom eller sloss for oppmerksomhet fra foreldrene. Der hvor D blir stille og vil trekke seg litt unna, lar søsknene henne gjøre det, men samtidig som de prøver å avlede og oppmuntre henne. Dette gjelder for alle tre søsknene.

Når D sier at hun vil flytte til mamma, nevner hun også ved flere anledninger at hun også vil flytte hjem til søsknene. Hun sliter nok med å forstå hvorfor de bor hjemme sammen med mamma når ikke hun gjør det. Dette viser seg i spørsmål hun har kommet med til mor; om hun ikke er like glad i henne som hun er i G, F og E.

Det har en egenverdi for barn å kunne få vokse opp sammen med sine søsken. Det gir mening i tilværelsen og en økt tilhørighet til familiesystemet. Det vil også ha betydning for etableringen av en selvidentitet som enten er inkludert i familiefellesskapet, eller som er ekskludert.

Både G, F og E er svært tydelige i sitt budskap om at de håper at D får flytte hjem. De har ved tidligere anledninger som i 2016 og 2018 uttrykt noe tvil om det vil blir for mye for mamma å ta vare på fire barn. Denne tvilen har de ikke i dag.

I mine observasjoner av D på ulike arenaer, er hun aldri så spontant glad som når hun leker fritt med søsknene. I samværet jeg observerte den 16.08.19, slapp hun seg helt løs i leken med G i parken, ikke lenge før samværet var over. Barn leker best med andre barn, og aller best med barn de opplever som lik seg selv. Søsken opplever seg ofte som like fordi de er søsken og har en opplevd fellesskap. Til tross for de opplevelsene disse fire barna har hatt, har de beholdt og forsterket dette fellesskapet.»

For lagmannsretten er den gode tilknytning mellom D og søsknene også et resultat av det relativt omfattende samvær som har vært med familien, ikke minst hos mormor J, som har samlet Ds søsken hos seg i forbindelse med de besøk hun har klart å få til.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at en nærere tilknytning mellom søsknene i seg selv vil representere et viktig bidrag for D i hennes videre liv.

Både fylkesnemnda og tingretten har lagt vekt på at belastningen på mor synes å bli for stor med en tilbakeflytting av D. Dette, er slik lagmannsretten ser det, et nødvendig spørsmål å stille. Den sakkyndige har også diskutert temaet.

B må sies å ha nedlagt et betydelig arbeid og stor innsats med tanke på å få tilbake omsorgen for sine barn. Sammen med sin mor har hun også vært sterkt opptatt av å øke samværet, ikke bare med foreldre, men også med søsken. En tilbakeføring vil gjøre at både mor og familien for øvrig kan senke skuldrene med hensyn til å fortsette denne kampen. Også gjennomføring av samvær under slike situasjoner, der omsorgsovertakelsen er svært omtvistet, har kostet mye energi for alle involverte parter. Samværene vil bortfalle som problemstilling.

Kommunen har argumentert med at det er uheldig for barnet at mors «kampholdning» til de grader får styre utviklingen. Den har vært kritisk til at kampen har vært ført i sosiale medier med en sterk intensitet, der det har forekommet nærmest sjikanerende uttalelser om barneverntjenestens ansatte.

Lagmannsretten skal ikke ta standpunkt til dette tema som ligger i grenseområdet for ytringsfriheten. På den ene siden er det ikke til å undres over at den som mister omsorgen for sine barn, blir opprørt over det og kan gripe til sterke virkemidler. På den annen side må barneverntjenestens ansatte kunne forlange at foreldrene respekterer de ansatte og fremfører en saklig kritikk.

Når det gjelder Bs kapasitet til å ivareta alle sine fire barn, er lagmannsretten betrygget av de gode resultater som B kan vise til med hensyn til de tre barna hun allerede har fått tilbakeført og der barnevernet ikke lenger har noen igangværende sak. De to eldste vil åpenbart kunne delta til en viss grad i omsorgen for D. De vil heller ikke legge beslag på Bs omsorgskapasitet i særlig konkurranse med D.

Lagmannsretten viser også på dette punkt til den sakkyndige, som blant annet skriver:

«En alternativ hypotese er at en slik tilbakeføring går bra, og bedre enn en kan forvente ut i fra de forutsetningene er kjenner til. Det kan være kunnskap å hente fra Gs historie. I de to foregående sakkyndige rapportene var det G den sakkyndige var mest bekymret for. Han ble vurdert å ha særlige omsorgsbehov og viste sterke tegn på mistilpasning i beredskapshjemmet. I dag fremstår han som en langt mer balansert og trygg gutt.»

På den annen side vil lagmannsretten understreke at det ikke må underslås at tilbakeføring av D kan by på ytterligere utfordringer for B, som ikke bør undervurderes. D kommer fra et annet utgangspunkt enn de tre andre. Hun var svært ung da hun ble flyttet hjemmefra og har nå vært i et godt og utviklende miljø i tre år. Det vil være sannsynlig med en reaksjon når hun på nytt utsettes for et brudd. Dette gjør at bruddet bør planlegges nøye, og det bør innhentes sakkyndig bistand for å få til en så hensynsfull overgang som mulig.

Lagmannsretten ser på mormor J som en betydelig ressurs for familien, og har tillit til at den tidligere uenighet mellom B og hennes mor ikke får anledning til å blusse opp igjen. Det ville i så fall være svært uheldig for barna.

De materielle forhold i hjemmet på X synes å være fullt ut tilfredsstillende, og den sakkyndige gir uttrykk for at den siste flyttingen har resultert i en kvalitetsmessig bedre familiebolig enn foregående leilighet. B har gitt uttrykk for at økonomien er håndterbar, selv om hun på grunn av omsorgsoppgavene for tiden går på arbeidsavklaringspenger. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse spørsmål.

Lagmannsretten regner ikke C som en del av dagliglivet i hjemmet. Han er bosatt hos sin far i Trondheim og mottar arbeidsavklaringspenger. Han har søkt uføretrygd. Han har støttet opp overfor sine egne to barn og Bs to særkullsbarn, og har regnet seg som far også til de eldste. Han har god kontakt med barna når det er samvær og kan også i fortsettelsen representere en ressurs.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av disse hensyn kommet til at det er overveiende sannsynlig at B kan tilby D forsvarlig omsorg. Lagmannsretten har da lagt vekt på den sakkyndiges klare anbefaling, som fremkommer etter at han har fulgt hele familien i flere år. Han har i sin sluttrapport av 5. september 2019 formulert dette på denne måte:

«Det tidligere vedtaket i fylkesnemnda og tingrettsdommen fra 2018 er avgitt under sterk tvil, jf. Høyesteretts ankebehandling. Som sakkyndig i tidligere tilbakeføringssak fra januar 2018 ble det også uttrykt tvil, da med begrunnelse i to hovedfaktorer; en bekymring for at omsorgsansvaret for fire barn ble for stort og at timingen på en tilbakeføring ikke var god i og med at G ganske nylig var flyttet hjem.

Denne gangen er ikke den samme tvilen til stede. Mor har vist gjennom ivaretakelsen av de tre barna som bor hjemme, at hennes omsorg er forsvarlig og tilfredsstillende, og at dette har vedvart over tid. Det er ikke grunnlag for å hevde at mor har vedvarende og grunnleggende svakheter i sin omsorg som hindrer henne fra å gjøre positive endringer i sin omsorgspraksis.

Det har hun vist gjennom de siste årene.»

Det neste spørsmål lagmannsretten må ta standpunkt til, er om vilkåret i barnevernloven § 4-21 andre og tredje punktum kan anses oppfylt.

Når gjelder tredje punktum legger lagmannsretten til grunn at fosterforeldrene, slik det ble tilkjennegitt gjennom forklaring for retten av H, vil rette seg lojalt etter det retten måtte bestemme, og således ikke vil ha noen offisiell mening om hva som er til barnets beste.

Andre punktum innebærer at selv om biologisk mor kan tilby en «forsvarlig omsorg», skal likevel tilbakeføring nektes «dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.»

Dette innebærer en krevende prognose om hvordan dette vil utvikle seg fremover. Om dette har den sakkyndige i sin oppsummering uttalt:

«Når det gjelder konsekvensene av et brudd med fosterforeldrene og det nettverket de har skapt for D, er dette en mye vanskeligere vurdering fordi den er prognostisk og inneholder flere usikkerhetsmomenter. I en overgangsperiode vil det by på utfordringer for D å flytte til mor, og dette må mor og hennes nettverk være forberedt på. Dette er likevel ikke avgjørende for å kunne anbefale en tilbakeføring fordi båndet og tilhørigheten til mor og hennes øvrige familienettverk som hun gir vedvarende og tydelige uttrykk for, vil kunne veie opp for de negative konsekvensene som potensielt vil oppstå ved en flytting fra fosterhjemmet. Uansett utfall må de som er involverte i Ds liv, akseptere at hun nå trenger en avklaring på hvor hun skal vokse opp og med hvem. Hennes behov for ro, struktur, forutsigbarhet og emosjonell varm omsorg og ivaretakelse, vil fortsatt være stort, selv om hun bor i fosterhjemmet eller i mors hjem.»

Lagmannsretten slutter seg til den sakkyndiges oppsummering på dette punkt. D synes å ha hatt en positiv utvikling etter de tre årene hos fosterforeldrene. Likevel vil det alltid ligge mange usikkerhetsmomenter i fremtidsvurderingen. Den positive utvikling D har hatt antas å gjøre henne bedre rustet til å møte utfordringene i nok et betydelig skifte i hennes liv. Den solide forankring hun synes å ha i biologisk familie gjør at lagmannsretten ut fra en samlet vurdering ikke finner at risikofaktorene overskygger fordelene ved å komme frem til en endelig avklaring om hvor D skal bo fremover.

Lagmannsretten konkluderer derfor med at vilkårene i barnevernloven § 4-21 første ledd andre og tredje punktum ikke hindrer en tilbakeføring av D til B. Slik lagmannsretten bedømmer det vil en slik tilbakeføring alt i alt være til det beste for D.

Dette innebærer at fylkesnemndas vedtak av 5. november 2015 i sak 15/161 vedrørende D oppheves. Det innebærer at den daglige omsorgen for D overføres fra A kommune til hennes mor, B.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

Fylkesnemndas vedtak av 5. november 2015 vedrørende D, født *.*.2013 oppheves.