Samvær – få følger lovens minimumsregler
Etter loven skal det ved avtale eller avgjørelse av samvær blant annet legges vekt på hensynet til best mulig foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet, samt reiseavstanden mellom foreldrene.
Barnelovens § 43, som definerer «vanlig samvær», oppfattes gjerne som en definisjon av minimumssamvær med den av foreldrene barna ikke bor fast sammen med. Dersom det fastsettes såkalt vanlig samvær, er det én ettermiddag i uken med overnatting annenhver helg, 3 uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie.
Stadig færre benytter lovens regler om «vanlig samvær». Det har skjedd en klar utvikling i retning av at barn har stadig mer samvær med den av foreldrene de ikke bor sammen med fast.
Loven fastslår også at den av foreldrene barna bor sammen med fast, har en klar plikt til å ivareta den andre forelderens interesser. Dette betyr i praksis at den av foreldrene barna bor hos, skal legge til rette for samvær med den andre. Hvis den av foreldrene barna bor sammen med, nekter eller saboterer samværet med den andre av foreldrene uten en svært god grunn, kan han eller hun miste omsorgen. En svært god grunn vil for eksempel være begrunnet mistanke om vold eller grov omsorgssvikt.
For nærmere info se http://www.advokatenhjelperdeg.no/