Partenes fire barn, i alderen 6 – 14 år, var alle fosterhjemsplassert. Tvisten gjaldt spørsmålet om fast bosted for den eldste datteren på 14 år, i realiteten hvem av foreldrene som derved ville ha partsrettigheter i anledning eventuell senere sak om tilbakeføring av omsorgen. Lagmannsretten la til grunn at det var tale om en langvarig plassering, og at det da var til barnets beste at fast bosted etter barneloven § 36 forble hos mor. Mor innså at fortsatt fosterhjemsplassering var til datterens beste, i motsetning til far som ønsket å reise sak om tilbakeføring.
Henvisninger: Barnelova (1981) §36

Moren anket tingrettens kjennelse om midlertidig forføyning om daglig omsorg for tre barn. Lagmannsretten la til grunn at en overføring av den daglige omsorgen til mor, midlertidig eller permanent, ikke ville medføre at barna umiddelbart ville blitt overført til hennes omsorg og forkastet anken. (Sammendrag ved Lovdata).
Henvisninger: Barnelova (1981) §60

Far hadde ikke hatt samvær med barna på 2 1/2 år, angivelig fordi barna vegret seg og var redde for far. Tingretten besluttet vanlig samvær. Mor anket, og lagmannsretten fastsatte samvær med en spesifisert opptrappingsplan.
Henvisninger: Barnelova (1981)

I tvist mellom foreldre angående omsorgs- og samværsordning for fellesbarn født i 2002 kom tingretten – mot den sakkyndiges råd – til at barnet skulle bo fast hos far. Lagmannsretten kom til motsatt resultat og ga moren den daglige omsorgen. I likhet med tingretten la lagmannsretten til grunn at begge foreldrene var godt skikket til å ha omsorg for barnet. Lagmannsretten valgte derfor å søke støtte i de sakkyndiges vurderinger. Far ble tilkjent tilnærmet «vanlig» samvær med datteren. (Sammendrag ved Lovdata)
Henvisninger: Barnelova (1981) §36, §43

Saken gjaldt samvær mellom far og en nesten 4 år gammel datter. Mor motsatte seg ikke samvær, men ønsket en gradvis opptrapping av overnattingssamværene og feriesamværene. Lagmannsretten fant i likhet med tingretten at det ikke var grunnlag for en slik opptrappingsordning.

En 38 år gammel mann som tidligere var dømt for bl.a. voldsforbrytelser i Sverige, ble dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 nr. 1 på grunn av nærliggende fare for ny alvorlig voldsforbrytelse. Han hadde i psykotisk tilstand blant annet begått overlagt drap med kniv og forsøk på drap. Barna til den drepte ble hver tilkjent oppreisning med kr 150.000 og ders mor ble tilkjent erstatning for dekning av begravelsesutgifter.
Henvisninger: Straffeloven (1902) §39

48 år gammel tidligere narkoman kvinne hadde rett før en kort kjøretur fant sted, inntatt medisiner som foreskrevet av lege. Hun ble pågrepet av politiet, som anmodet Folkehelseinstituttet om en forenklet sakkyndig vurdering. Flere av opplysningene i anmodningen var uriktige, noe som innebar at den sakkyndige erklæringen ble avgitt ut fra uriktige faktiske opplysninger. Lagmannsretten kom ut fra dette, sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken, at det heftet så vidt stor tvil ved om tiltalte var påvirket da kjøringen fant sted, at hun måtte frifinnes.
Henvisninger: Vegtrafikkloven (1965) §22, §31

Mann, 22 år, ble frifunnet for å ha sparket og knust speilet på en drosje. Flertallet meddommerne var i tvil om hva som hadde skjedd. Han ble tilkjent saksomkostninger. Mindretallet, rettens formann, fant det bevist at han hadde sparket i speilet.

I en barnevernsak foretok tingretten full avkortning i den nye prosessfullmektigens salærkrav, ved at det ble foretatt fradrag i salæroppgaven på hele det beløp den tidligere prosessfullmektigen hadde fått utbetalt. Lagmannsretten fant etter en konkret vurdering at slik avkortning var åpenbart urimelig. Lagmannsretten kom til at det ikke burde foretas avkortning overhodet i denne saken.
Henvisninger: Salærforskriften (1997), §12 | Tvisteloven (2005) §29-3

Den rettslige hovedproblemstillingen i saken var om Ap sin tidsbegrensede uførestønad skal beregnes etter garantibestemmelsene for unge uføre. Retten kom til at hovedårsaken til Ap vansker skyldes forhold som var der før 26 års alder og at hennes arbeidsevne var redusert med minst halvparten før hun fylte 26 år i oktober 2002. Da NAV ikke hadde tatt stilling til om arbeidsevnen var nedsatt før Ap fylte 26 år ‘på grunn av en alvorlig og varig sykdom ‘som er klart dokumentert’, måtte vedtaket i saken oppheves og hjemvises for ytterligere utredning. Opphevelse.
Henvisninger: Folketrygdloven (1997) §10-10, §12-9, §12-13