Frostating lagmannsrett – dom Avsagt: 27.09.2019 [Saksgang: TFROS-2019-000565, LF-2019-050643.] Dommere: Lagmann Kari Lynne. Lagdommer Arve Rosvold Alver. Ekstraordinær lagdommer Aage Rundberget Meddommere: Psykologspesialist Kathinka Vatne. Førstekonsulent Kåre Robert Georgsen Ankende part: C (Advokat Jan Aanerød) Ankende part: B (Advokat Venil Katharina Thiis) Ankemotpart: A kommune (Advokat Andreas Messelt Ekker) DOM Saken gjelder krav om tilbakeføring…

https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2019-596-u?q=HR-2019-596-U HR-2019-596-U Instans Norges Høyesteretts ankeutvalg – Kjennelse Dato      2019-03-27 Publisert             HR-2019-596-U Stikkord               Sivilprosess. Ankenektelse. Barnevern. Sammendrag    Lagmannsretten hadde ikke gitt samtykke til fremme av anke i barnevernssak, jf. tvl. § 36-10 tredje ledd, med krav om opphevelse av omsorgsovertakelse for ett barn. Tingretten hadde lagt avgjørende vekt på den totale omsorgsbelastningen for moren, som…

Gulating lagmannsrett – dom Avsagt: 09.02.2016 Saksnr.: 15-075621ASD-GULA/AVD1 [Saksgang: TSOGN-2014-152332, LG-2015-075621.] Dommer: Lagdommer: Carl Petter Martinsen. Lagdomar: Per J. Jordal. Ekstraordinær lagdommer dommer: Helge Petter Lillebø. Ankende part: A. (Advokat Jan Aanerød.) Ankemotpart: B. (Advokat Rune Selbo.) Dom Saken gjelder spørsmål om hvor to fellesbarn, en jente født *.*.2006 og en gutt født *.*.2008, skal bo fast etter barneloven. Begge barna har…

Partenes fire barn, i alderen 6 – 14 år, var alle fosterhjemsplassert. Tvisten gjaldt spørsmålet om fast bosted for den eldste datteren på 14 år, i realiteten hvem av foreldrene som derved ville ha partsrettigheter i anledning eventuell senere sak om tilbakeføring av omsorgen. Lagmannsretten la til grunn at det var tale om en langvarig plassering, og at det da var til barnets beste at fast bosted etter barneloven § 36 forble hos mor. Mor innså at fortsatt fosterhjemsplassering var til datterens beste, i motsetning til far som ønsket å reise sak om tilbakeføring.
Henvisninger: Barnelova (1981) §36

Moren anket tingrettens kjennelse om midlertidig forføyning om daglig omsorg for tre barn. Lagmannsretten la til grunn at en overføring av den daglige omsorgen til mor, midlertidig eller permanent, ikke ville medføre at barna umiddelbart ville blitt overført til hennes omsorg og forkastet anken. (Sammendrag ved Lovdata).
Henvisninger: Barnelova (1981) §60

Far hadde ikke hatt samvær med barna på 2 1/2 år, angivelig fordi barna vegret seg og var redde for far. Tingretten besluttet vanlig samvær. Mor anket, og lagmannsretten fastsatte samvær med en spesifisert opptrappingsplan.
Henvisninger: Barnelova (1981)

I tvist mellom foreldre angående omsorgs- og samværsordning for fellesbarn født i 2002 kom tingretten – mot den sakkyndiges råd – til at barnet skulle bo fast hos far. Lagmannsretten kom til motsatt resultat og ga moren den daglige omsorgen. I likhet med tingretten la lagmannsretten til grunn at begge foreldrene var godt skikket til å ha omsorg for barnet. Lagmannsretten valgte derfor å søke støtte i de sakkyndiges vurderinger. Far ble tilkjent tilnærmet «vanlig» samvær med datteren. (Sammendrag ved Lovdata)
Henvisninger: Barnelova (1981) §36, §43

Saken gjaldt samvær mellom far og en nesten 4 år gammel datter. Mor motsatte seg ikke samvær, men ønsket en gradvis opptrapping av overnattingssamværene og feriesamværene. Lagmannsretten fant i likhet med tingretten at det ikke var grunnlag for en slik opptrappingsordning.

En 38 år gammel mann som tidligere var dømt for bl.a. voldsforbrytelser i Sverige, ble dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 nr. 1 på grunn av nærliggende fare for ny alvorlig voldsforbrytelse. Han hadde i psykotisk tilstand blant annet begått overlagt drap med kniv og forsøk på drap. Barna til den drepte ble hver tilkjent oppreisning med kr 150.000 og ders mor ble tilkjent erstatning for dekning av begravelsesutgifter.
Henvisninger: Straffeloven (1902) §39

48 år gammel tidligere narkoman kvinne hadde rett før en kort kjøretur fant sted, inntatt medisiner som foreskrevet av lege. Hun ble pågrepet av politiet, som anmodet Folkehelseinstituttet om en forenklet sakkyndig vurdering. Flere av opplysningene i anmodningen var uriktige, noe som innebar at den sakkyndige erklæringen ble avgitt ut fra uriktige faktiske opplysninger. Lagmannsretten kom ut fra dette, sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken, at det heftet så vidt stor tvil ved om tiltalte var påvirket da kjøringen fant sted, at hun måtte frifinnes.
Henvisninger: Vegtrafikkloven (1965) §22, §31