201412.18
0

Dette er historien om to foreldrepar med hvert sitt barn. Det ene paret fikk en sønn, det andre en datter.

lea

Det ene paret hadde mye å slite med. Far med håpløs bakgrunn. Alkoholisert, sjalu, kontrollerende og slo ofte i fylla. Mor tok imot, spiste piller og klarte ikke å forlate han. Hun gjorde sitt beste for å passe på gutten sin, men det var langt fra godt nok.

Det andre foreldreparet var ressurssterke med gode jobber, solide venner og brukte det meste av sin fritid på sin datter.

Gutten var blitt 12 år. Far hadde forlatt både mor og denne verden, og mor ringte meg og bestilte time. Det var kommet anonym bekymringsmelding til barnevernet og hun ba meg bli med i møtet hun var innkalt til. Vi møtte hyggelige saksbehandlere og mor gikk i to møter til før saken havnet i rettssystemet. Barnevernet tapte saken, men antageligvis var gutten den store taperen. Fem år senere ringte mor og ba meg bli med gutten i politiavhør. Gutten var 17 år og det endte med betinget dom med prøvetid på to år. Han besto ikke prøven.

Det andre foreldreparet møtte jeg da datteren deres var blitt 16 år. Foreldrene forsto ikke hvorfor, men hun hadde begynt å vanke i et noe belastet miljø, ungdommer noen år eldre enn henne. Hun hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep på en fest, og foreldrene var usikre på hva de skulle gjøre. Jeg var usikker selv, men det endte med at de anmeldte forholdet. Politiet foretok en grundig etterforskning, men det hele var noe vagt, og det endte med henleggelse.

De kom til verden på hver sin kant. En kjekk liten gutt ble det sagt. Hun en skjønn liten pike.Hans hjem manglet nærmest alt som trengtes for å skape en trygg tilværelse. Hennes hjem var trygt og godt.

Hun lærte seg å krype og gå, smilte og hadde verden og livet foran seg. Hun ble sunget i søvn hver kveld og fikk masse kjærlighet.

Han var det ingen som sang for. Den eneste gangen han hørte slikt, var når far sang i fylla og slo mor, mens gutten lå vettskremt i sengen.

Hun gikk til sin første skoledag med ranselen på ryggen og holdt mor og far i hånden. Nysgjerrig og undrende.

Hun ble tenåring, forgudet av sine foreldre, var populær og hadde masse venner. Ting så lyst ut. Gutten var like skjønn, men manglet så mye hjemme. Jo visst ble han elsket av mor, og etter noen år takket far av. Men da var mor så redusert at det var sønnen som måtte ta seg av henne. Reserve-pappaene brydde seg lite om guttungen.

Jenten gikk på videregående i nesten to år. Det gled litt ut det siste året, og etter at anmeldelsen ble henlagt, var det som hun mistet fotfestet. Det gikk nedoverbakke, foreldre og støtteapparatet prøvde å bremse, men det hjalp ikke.

De to, gutten og jenten, hadde så forskjellige utgangspunkt, og begge gikk det galt for.

De hadde en sorg inni seg som de kompenserte med Subutex, rivotriler, amfetamin og det de kom over.

I årene som gikk, møtte jeg dem mange ganger. I kjelleren på politistasjonen, avmagret, skitne og sinte. I fengsler der de hadde lagt på seg.

De ble løslatt, begge søkte seg inn på institusjon. Hun fikk plass. Han fikk ikke. Etter noen uker var hun ute igjen, hun orket ikke å være der.

Hun hadde fått angst. Han hadde vært redd lenge.

Jeg skulle ønske at jeg var sjef for en dag.

Da skulle jeg bestemt at det skulle bli en endring i straffeloven. Domstolene skulle kunne dømme til tvungen behandling i stedet for fengsel.

Slik er det dessverre ikke.

Det finnes behandlingsplasser basert på frivillighet, men uten vilje og evne og ingen gjerder, er det jo håpløst. Og der det er gjerder, rundt fengslene, er det ingen behandling.

De fikk så mange dommer etter hvert. Og hardest dømte de seg selv. De kom seg ikke ut av det. De var mennesker på godt og vondt, men hvorfor de skulle påføre seg selv og andre så mye sorg og smerte, det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om noen vet det.

Vi sporer alle av, tryner på sykkel, men noen kommer ikke opp igjen. De blir sittende fast i grøften. Og hvem sin feil er det? De som bygde veiene? Eller de som bygde sykkelen? Foreldrene? Forhold vi ikke aner noe om?

Skal de da straffes? For det er det vi gjør. Straffer de som velter. Holder de nede. Med viten og vilje. For det er jo straffbart det de gjør. Og vi har bare fengsel å tilby. Det er lett å snu ryggen til, for det skjer ikke med våre barn, gjør det?

Jeg traff henne på gaten, hun så sliten ut og snakket ustøtt. Jeg ble fortvilet og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lyst til å få henne innlagt, eller ta henne med hjem, men det gikk jo ikke.

Jeg så henne aldri igjen, men jeg ser henne for meg.

Han kom innom kontoret mitt. Mor var gått bort. Han hadde fått seg en kommunal bolig. Jeg kjente adressen, og tenkte mitt.

Han kom innom flere ganger, fikk låne noen hundrelapper og så mer og mer sliten ut for hver gang. Han hadde et godt smil, og levde utrolig nok i håpet. Men siste gangen så han ut til å ha gitt opp.

Jeg så han aldri igjen, men jeg ser han for meg.

En ung kvinne og en ung mann har gått bort. De utgjør et tall i overdosestatistikken. Det er uendelig tomt.

Det er stille på pikerommet.

Hjemme hos mor og far står sengen fremdeles oppredd, som den alltid gjorde de gangene hun kom hjem for å hvile eller for å hente penger.

Det ligger sengeteppe på, det henger fremdeles plakater på veggene fra den tiden hun bodde fast hjemme, plakater av gamle helter og gamle bilder fra avgangsklassen i 7. og 10. klasse og første videregående.

I den unge mannens slitne leilighet står det en uoppredd seng. På veggen noen plakater av gamle fotballhelter og et bilde av fotballaget der han selv spilte da han var 14 år gammel. Ellers intet. Andre har vært og forsynt seg med det som kunne omsettes.

Hjemme hos henne i stuen brenner det et evig lys for henne. Hun kom aldri hjem den siste dagen, da de ringte og fortalte at jenten deres var funnet, brakt til sykehuset, men det var for sent. De fant han også, men de hadde ingen å ringe til.

Jeg savner dere begge. Hvil i fred.