201903.27
0

HR-2019-596-U

https://lovdata.no/dokument/HRSIV/avgjorelse/hr-2019-596-u?q=HR-2019-596-U

HR-2019-596-U

Instans Norges Høyesteretts ankeutvalg – Kjennelse

Dato      2019-03-27

Publisert             HR-2019-596-U

Stikkord               Sivilprosess. Ankenektelse. Barnevern.

Sammendrag    Lagmannsretten hadde ikke gitt samtykke til fremme av anke i barnevernssak, jf. tvl. § 36-10 tredje ledd, med krav om opphevelse av omsorgsovertakelse for ett barn. Tingretten hadde lagt avgjørende vekt på den totale omsorgsbelastningen for moren, som allerede hadde fått tilbakeført omsorgen for tre andre barn. Ankeutvalget uttalte at unnlatt tilbakeføring på grunn av den totale belastningen ved å få omsorgen for fire – ikke bare tre – barn reiste enkelte prinsipielle spørsmål som burde vært vurdert. Det burde også ha vært vurdert hvilken verdi det kunne ha for barnet å vokse opp med tre søsken. Vilkårene i tvl. § 36-10 tredje ledd bokstav a var følgelig oppfylt. Lagmannsretten begrunnelse for ankenektelsen var da ikke tilstrekkelig. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet. (Rt-sammendrag)

Henvisninger: Tvisteloven (2005) §36-10

Saksgang             Frostating lagmannsrett 19-000565ASD-FROS – Høyesterett HR-2019-596-U, (sak nr. 19-035325SIV-HRET), sivil sak, anke over beslutning og (sak nr. 19-035329SIV-HRET), sivil sak anke over beslutning.

Parter   I. A (advokat Jan Aanerød) mot [kommune] (advokat Andreas Messelt Ekker).

II. B (advokat Venil Katharina Thiis) mot [kommune] (advokat Andreas Messelt Ekker).

Forfatter             Dommerne Endresen, Møse og Normann.

Sist oppdatert   2019-04-02

Henvisninger i teksten  Grunnlova (1814) §102 | Barnevernloven (1992) kap 4, §4-1, §4-21 | Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, BKN

(1)          Saken gjelder anke over lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til behandling av en anke i barnevernsak, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd.

(2)          B og A er foreldre til C, født 0.0.2013. B og A har også sønnen D, født i 2008. I tillegg har B barna E, født i 2003, og F, født i 2005. B og A flyttet fra hverandre i april 2015. Foreldrene har delt foreldreansvar for C og D, men har avtalt at barna skal bo fast hos mor. B har foreldreansvar alene for E og F.

(3)          Alle fire barna ble akuttplassert 1. april 2015, og fylkesnemnda fattet vedtak om omsorgsovertakelse 5. november 2015. Foreldrene ble gitt samvær fire ganger i året med tre timer hver gang.

(4)          E og F ble tilbakeført til mor ved Sør-Trøndelag tingretts dom 18. juli 2016. D ble tilbakeført til mor ved fylkesnemndas vedtak 21. november 2017.

(5)          Nærværende sak gjelder spørsmål om opphevelse av omsorgsovertakelse for C. Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Trøndelag traff vedtak 15. mars 2018, hvor omsorgsovertakelsen ble opprettholdt. Det ble fastsatt samvær fem ganger i året med tre timer hver gang for hver av foreldrene, slik at C samlet fikk ti årlige samvær.

(6)          Sør-Trøndelag tingrett avsa 1. november 2018 dom med slik domsslutning:

«Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Trøndelags vedtak av 15. mars 2018 i sak FR-2017/003277 blir stadfesta, men med den endringa at B og A skal ha rett til åtte årlege samvær over tre timar med C, fødd 0.0.2013 dersom dei saman gjennomfører samværa med henne.»

(7)          B og A anket dommen til lagmannsretten.

(8)          Frostating lagmannsrett avsa 22. januar 2019 beslutning med slik slutning:

«I sak 19-000565ASD-FROS:

Det gis ikke samtykke til at anken fremmes.

I sak 19-000568ASD-FROS:

Det gis ikke samtykke til at anken fremmes.»

(9)          B og A har anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett. De har anført at lagmannsrettens beslutning ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at det er foretatt en reell og forsvarlig vurdering av ankegrunnene.

(10)        Det er et prinsipielt spørsmål om det skal stilles strengere krav for å gå imot en tilbakeføring i en situasjon hvor tre av fire søsken er tilbakeført, jf. tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav a. Det er videre flere vesentlige svakheter ved tingrettens dom, jf. bokstav c. Blant annet er det ikke foretatt en vurdering av Cs tilknytning til søsknene. Fylkesnemnda og tingrettens vurdering av den omsorgsbyrde øvrige søsken representerer er ensidig. Den må veies opp mot de positive aspekter som de tre søsknene representerer. De sakkyndige har vist til en uvanlig sterk søskentilknytning. Hvilken betydning utelukkelse fra familien vil ha for barnets egenutvikling på sikt er heller ikke vurdert, til tross for at den sakkyndige har etterspurt dette. Det er en fare for at C blir vesentlig skadelidende dersom tingrettsdommen blir stående. EMK artikkel 8 skulle vært nærmere vurdert. Det er også en feil at C ikke har vært hørt. Vilkårene i § 36-10 tredje ledd bokstav b og d er også oppfylt.

(11)        [Kommunen] har i tilsvar anført at det ikke hefter feil ved lagmannsrettens avgjørelse. Ingen av vilkårene i tvisteloven § 36-10 tredje ledd er oppfylt. Anken reiser ikke prinsipielle spørsmål. Det foreligger åpenbart ikke vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling.

(12)        Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling. Dette omfatter blant annet om de lovbestemte vilkårene for ankebehandling i lagmannsretten er oppfylt. Ved denne prøvingen har utvalget full kompetanse. Utvalget prøver også om lagmannsrettens beslutning er forsvarlig og om den er begrunnet så langt hensynet til forsvarlig saksbehandling tilsier det, jf. HR-2017-776-A avsnitt 27 og 57.

(13)        Etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav a kan lagmannsretten gi samtykke til å fremme en anke «dersom anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak».

(14)        I Rt-2011-1053 avsnitt 25 heter det blant annet:

«Tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav a omfatter i første rekke ‘saker som reiser mer overordnede prinsipielle spørsmål, og saker hvor rettstilstanden måtte anses lite avklart. Nektes samtykke til anke til lagmannsretten, innebærer dette at saken heller ikke kommer til Høyesterett’.»

(15)        Barnevernloven § 4-21 første ledd første og andre punktum lyder:

«Fylkesnemnda skal oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Avgjørelsen skal likevel ikke oppheves dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.»

(16)        Hvorvidt foreldrene kan gi forsvarlig omsorg, beror på en «helhetlig skjønnsmessig vurdering av forholdene i den enkelte sak», jf. Ot.prp.nr.69 (2008-2009) punkt 3.2. Hensynet til barnets beste er «et av hovedhensynene som ligger til grunn for de kriterier som framgår av barnevernloven § 4-21 første ledd», og det følger av barnevernloven § 4-1 at barnets beste skal være et avgjørende hensyn ved valg av tiltak etter kapittel 4, jf. punkt 3.4.

(17)        Lagmannsretten mente at vilkåret i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav a ikke er oppfylt. Om denne vurderingen heter det:

«Det er foretatt en konkret vurdering av om mor vil være i stand til å gi C et godt nok omsorgstilbud. I den sammenheng er det relevant å ta hensyn til at hun i tillegg har omsorgen for tre barn. Dette anses ikke å krenke EMK art. 8. Når det gjelder forståelsen av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, og hva som kan begrunne inngrep i familielivet vises til HR-2017-2015-A avsnitt 45-48.

Det er heller ikke noe prinsipielt ved spørsmålet om en langtidsplassering vil være i strid med EMK art. 8. Det er foretatt en konkret forholdsmessighetsvurdering hvor barnets beste står sentralt.»

(18)        Både tingretten og fylkesnemnda kom under sterk tvil til at vilkårene for tilbakeføring ikke var oppfylt. Tingrettens dom inneholder en grundig og konkret vurdering med vekt på barnets beste. Dommen inneholder ingen uttrykkelig drøftelse av forholdet til EMK artikkel 8. Bestemmelsen nevnes bare kort i forbindelse med det biologiske prinsipp, barnekonvensjonen og Grunnloven.

(19)        Tingretten viser til at mor har fått tilbakeført omsorgen for tre andre barn. Ved vurderingen av om vilkårene for tilbakeføring er oppfylt, ble morens totale belastning ved å få omsorgen ikke bare for tre – men for fire barn – tillagt avgjørende vekt. Det kan ikke ses å være avklart i praksis hvilken vekt det skal tillegges at eldre søsken, som også vil legge beslag på mors oppmerksomhet, på den annen side vil kunne bidra til at C blir sett og ivaretatt.

(20)        Ankeutvalget ser det slik at unnlatt tilbakeføring på grunn av mors totale belastning ved å få omsorgen for fire – ikke bare tre – barn reiser enkelte prinsipielle spørsmål som burde vært vurdert. Etter utvalgets oppfatning burde tingretten også ha vurdert hvilken verdi det kan ha for C å vokse opp med tre søsken.

(21)        Utvalget er på denne bakgrunn – og i motsetning til lagmannsretten – kommet til at vilkårene i tvisteloven § 36-10 tredje ledd bokstav a er oppfylt. Når tingretten da ikke har vurdert forholdet til EMK artikkel 8, og lagmannsretten nøyer seg med å konstatere at «[s]elv om EMK art. 8 ikke eksplisitt er drøftet i tingrettens dom, er dette uten betydning for resultatet i saken», er den begrunnelse lagmannsretten har gitt for at anketillatelse ikke ble gitt i denne saken, etter utvalgets oppfatning ikke tilstrekkelig.

(22)        Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves.

(23)        Det er også en svakhet ved tingrettens dom at betydningen av mulige støttetiltak fra barnevernet ikke er vurdert. Utvalget viser videre til at C ved hovedforhandlingen var fire år og ni måneder. Tingretten har selv påpekt at det kan synes som en svakhet ved dommen at hun ikke ble hørt direkte om hva hun ville. Det legges likevel til grunn at tingretten «gjennom behandlinga» har hatt grunnlag for å vurdere Cs syn uten at det fremgår på hvilken måte eller i hvilken grad hun er informert om saken.

(24)        På denne bakgrunn kan det reises spørsmål ved om det foreligger vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling, jf. tvisteloven § 36-10 bokstav c. Ankeutvalget finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, ettersom lagmannsrettens beslutning må oppheves på annet grunnlag.

SLUTNING:

Lagmannsrettens beslutning oppheves.