201410.24

LB-2005-10986

LB-2005-10986

Instans	Borgarting lagmannsrett – Dom.
Dato	2005-03-18
Publisert	LB-2005-10986
Stikkord	Overføring til tvungent psykisk helsevern. Oppreisning.
Sammendrag	En 38 år gammel mann som tidligere var dømt for bl.a. voldsforbrytelser i Sverige, ble dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 nr. 1 på grunn av nærliggende fare for ny alvorlig voldsforbrytelse. Han hadde i psykotisk tilstand blant annet begått overlagt drap med kniv og forsøk på drap. Barna til den drepte ble hver tilkjent oppreisning med kr 150.000 og ders mor ble tilkjent erstatning for dekning av begravelsesutgifter. Henvisninger: Straffeloven (1902) §39
Saksgang	Oslo tingrett TOSLO-2004-43739 – Borgarting lagmannsrett LB-2005-10986.
Parter	Oslo Statsadvokatembeter (Statsadvokat Bjørn Kristensen) mot A (Advokat Jens Johan Hjort).
Forfatter	Lagdommer Regine Ramm Bjerke. Lagdommer Hans Kr. Bjerke. Sorenskriver Elling Follestad. Meddommere: Professor Peter Klæboe. Sivilingeniør Tor Hasselknippe. Seniorrådgiver Borgny Flatlandsmo. Lærling Lene Falknor. Bistandsadvokat: Advokat Jan Aanerød
Henvisninger i teksten	Straffeloven (1902) §44, §49, §127, §228, §233 \| Skadeserstatningsloven (1969) §1-3, §3-5 \| Straffeprosessloven (1981) §434 \| Psykisk helsevernloven (1999)

Tiltalte A er født 0.0.1967, svensk statsborger, uten fast bopel, p.t. Ila fengsel, ugift, ingen forsørgelsesbyrde, registrert i svensk strafferegister for bl.a. ran, trusler og mishandling.

Ved tiltalebeslutning av 31. august 2004 utferdiget av Oslo statsadvokatembeter ble han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:

Straffeloven § 233, første og annet ledd,

for med overlegg å ha forvoldt en annens død og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Grunnlag er følgende forhold:

Onsdag 3. desember 2003 ca kl 1635 i Prinsens gate i Oslo etter forutgående overveielser, stakk han B i brystet/buken med en kniv. Stikket gikk bl.a. gjennom hjerteposen og inn i høyre lunges underlapp. B døde kort tid etter av forblødning fra stikkskaden.

II.

Straffeloven § 233, første ledd, jf. § 49,

for å ha forsøkt å forvolde en annens død.

Grunnlag er følgende forhold:

Onsdag 21. januar 2004, ca kl 1000 på Dikemark psykiatriske sykehus, regional sikkerhetsavdeling, observasjonsposten, i Asker, forsøkte han å drepe sykepleier C ved å stikke/hugge henne med stor kraft i ryggen med en tannbørste, som var spisset i enden av håndtaket. Han lyktes ikke i sitt forehavende idet tannbørsten kun gikk gjennom klærne og laget et mindre sår i huden. Straks etter ble han overmannet av to andre pleiere.

III.

Straffeloven § 127, første ledd, første straffalternativ,

for ved vold å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate en tjenestehandling eller å hindre ham under en sådan.

Grunnlag er følgende forhold:

Onsdag 7. april 2004 ca kl 1330 i Oslo fengsel, Åkebergveien 11 i Oslo, da han skulle visiteres på celle 117 av blant andre fengselsbetjentene Winther og Høiseth, slo han mot betjentene idet han uttalte: «Jeg skal ta dere». Deretter angrep han betjentene med knyttede hender, men ble hindret i videre voldsutøvelse da han ble overmannet av betjentene.

IV.

Straffeloven § 228, første ledd,

for å ha øvet vold mot en annens person eller på annen måte fornærmet ham på legeme.

Grunnlag er følgende forhold:

Onsdag 3. desember 2003, ca kl 1430 ved Karl Johans gate 2 i Oslo, slo han D en gang i ansiktet med flat hånd.

Oslo tingrett avsa 5. januar 2005 dom med slik domsslutning:

1.	A f. 0.0.67 dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern jf. straffeloven § 39.

2.	Beslaglagt Helle kniv inndras.

3.	A dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale E erstatning med kr 28.104 – tjueåttetusenetthundreogfirekroner.

4.	A dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale F v/Oslo overformynderi oppreisningserstatning med kr 250.000 – tohundreogfemtitusenkroner.

5.	A dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale G v/Oslo overformynderi oppreisningserstatning med kr 250.000 – tohundreogfemtitusenkroner.

6.	Saksomkostninger ilegges ikke.

Tingretten fant at tiltalte i psykotisk tilstand hadde begått samtlige handlinger som er beskrevet i tiltalen. Tiltalte har i rett tid anket over dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post II og feil lovanvendelse med hensyn til krav om erstatning og oppreisning.

Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 31. januar 2005 ble anken henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 16. – 17. mars 2005. Tiltalte møtte og avga forklaring. Han erkjente ikke straffeskyld. Det ble avhørt seks vitner, hvorav ett sakkyndig vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Professor dr. med. Berthold Grünfeld og spesialist i psykiatri dr. med. Hans Jakob Stang var oppnevnt som rettspsykiatrisk sakkyndige for Oslo tingrett. De avga skriftlig erklæring datert 27. mars 2004 med følgende konklusjon:

1.	De sakkyndige antar ikke at obs. var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad på handlingstiden.

2.	De sakkyndige anser ikke at obs. var psykotisk på tiden for den rettspsykiatriske undersøkelsen.

3.	De sakkyndige anser at obs. har en meget alvorlig og dypt fiksert personlighetsforstyrrelse.

4.	De sakkyndige anser at det foreligger en betydelig forøket risiko for at obs. som følge av personlighetsforstyrrelsen kan komme til å begå alvorlige voldshandlinger.

ICD-10 diagnoser:

F 60.2 Dyssosial personlighetsforstyrrelse

F 60.3 Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

F 60.0 Paranoid personlighetsforstyrrelse

Erklæringen ga ikke grunn til bemerkninger fra Den rettsmedisinske kommisjon.

Etter at forsvareren hadde fremskaffet opplysninger om rettspsykiatriske undersøkelser som hadde blitt utført i Sverige i 2001, avga de sakkyndige den 19. september 2004 tilleggserklæring til Oslo tingrett, der de opprettholdt konklusjonene i den opprinnelige erklæringen, men føyde til følgende ICD-10 diagnoser:

F 07.0 Organisk personlighetsforstyrrelse

F 0.1 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser som skyldes bruk av alkohol

Skadelig bruk

Den rettsmedisinske kommisjon meddelte i brev av 13. oktober 2004 til Oslo tingrett at den ikke hadde bemerkninger til de endrede diagnoser. I uttalelsen kommenterte kommisjonen en uttalelse datert 29. september 2004 som forsvareren hadde innhentet fra spesialist i psykiatri Svend-Ole Nielsen. Kommisjonen konkluderte slik:

Totalt har vi ingen bemerkninger til de rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelser. Dersom det under hovedforhandling viser seg at anamnestiske og andre opplysninger som de sakkyndige har lagt til grunn for sin vurdering, ikke er holdbare, vil vurderingen kunne falle noe annerledes ut.

Det fremgår av tingrettens dom at de rettsoppnevnte sakkyndige fastholdt sine konklusjoner i sine muntlige forklaringer til tingretten.

Etter at tingrettens dom forelå, innhentet Riksadvokaten ny uttalelse fra Den rettsmedisinske kommisjon, som i brev av 17. januar 2005 etter gjennomgåelse av tingrettens dom konkluderte med at det var riktig å anta at tiltalte var psykotisk i desember 2003 og januar 2004.

De rettsoppnevnte sakkyndige ble oppnevnt som sakkyndige også for lagmannsretten. De avga 7. mars 2005 en tilleggserklæring som konkluderte blant annet slik:

Det er mulig at vi i dette tilfellet med A er i et grenseområde hvor det kan være berettiget tvil om han var psykotisk eller ikke på handlingstiden.

Det fremgår videre av erklæringen at de sakkyndige hadde innvendinger mot diagnostiske vurderinger som var kommet til uttrykk i Oslo tingretts domspremisser.

Den rettsmedisinske kommisjon avga 8. mars 2005 uttalelse til Borgarting lagmannsrett med følgende konklusjon:

Vi finner at det i denne saken har det vært uenighet om hvorvidt det var rimelig å anta at tiltalte hadde psykotiske symptomer på handlingstiden. Dette er det opp til retten å ta stilling til etter en samlet bevisvurdering.

Etter en henvendelse fra lagmannsretten avga de sakkyndige 12. mars 2005 uttalelse til lagmannsretten med følgende konklusjon:

De rettsoppnevnte sakkyndige beklager sterkt kilden til en misforståelse som har oppstått som følge av brevet til Oslo statsadvokatembete av 25. februar 2005, hvor det anføres at de har endret oppfatning av spørsmålet om obs. var psykotisk på handlingstiden.

De sakkyndige har ikke endret vurderingen av spørsmålet om obs. strafferettslige tilregnelighet på handlingstiden. De anser fortsatt at han ikke var psykotisk i rettspsykiatrisk forstand på handlingstiden, fordi de ikke kunne påvise med tilstrekkelig grad av sikkerhet at obs. hadde en realitetsbrist av psykotisk art.

For øvrig opprettholdes de tidligere avgitte diagnosene uforandret med hensyn til obs. personlighetsforstyrrelser.

Den rettsmedisinske kommisjon meddelte i brev av 14. mars 2005 til Borgarting lagmannsrett følgende:

Ut fra de opplysninger som nå ligger i saken hos oss, finner vi det rimelig å anta at A var psykotisk på handlingstiden. Vi fastslår at det er en uenighet mellom de rettsoppnevnte sakkyndige og kommisjonen på dette punkt.

Under ankeforhandlingen avga den sakkyndige Hans Jakob Stang muntlig forklaring. Han fastholdt konklusjonen i den skriftlige erklæringen, men ga uttrykk for at han var blitt ytterligere i tvil etter å ha hørt tiltaltes forklaring under ankeforhandlingen. Spesialist i psykiatri Svend-Ole Nielsen ble avhørt som sakkyndig vitne. Han fant at det var sannsynlighetsovervekt for at tiltalte var psykotisk på handlingstiden.

Lagretten fikk seg forelagt følgende spørsmål:

Spørsmål 1 – hovedspørsmål

Er tiltalte A skyldig i å ha forsøkt å forvolde en annens død?

Grunnlag er følgende forhold:

Spørsmål 2 – hovedspørsmål

Har tiltalte A i psykotisk tilstand foretatt en ellers straffbar handling ved å ha forsøkt å forvolde en annens død?

Grunnlag er følgende forhold:

Lagretten svarte nei på spørsmål 1 og ja på spørsmål 2. Fagdommerne la lagrettens svar til grunn.

Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

1.	A, født 0.0.1967, dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern, jfr. straffeloven § 39, nr. 1, jfr. lov om psykisk helsevern av 2. juli 1999 nr. 62, kapittel 5.

2.	A dømmes til å betale erstatning til E med 28.104 – tjueåttetusenetthundreogfire – kroner.

3.	A dømmes til å betale til F oppreisning med 300.000 – trehundretusen – kroner.

4.	A dømmes til å betale til G oppreisning med 300.000 – trehundretusen – kroner.

5.	Oppfyllelsesfristen for oppreisning og erstatning er 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.

Bistandsadvokaten viste til påtalemyndighetens påstand punkt 2 følgende.

Forsvareren har nedlagt slik påstand:

A anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:

Tiltalte er svensk statsborger av finsk opprinnelse.

I uttalelse av 18. mai 2004 fra Psykiatriska klinikken i Södertälje og protokoll av 26. november 2003 fra Sundsvalls tingsrätt fremgår følgende:

Tiltalte ble i 1984 utsatt for en trafikkulykke, var etter denne bevisstløs i fem uker og pådro seg en hjerneskade som ga varig mén. Han fikk etter hvert trygd i Sverige og har i tillegg mottatt en livrente fra et forsikringsselskap på grunn av hjerneskaden. Tiltalte misbrukte hasj og alkohol, og utviklet et blandingsmisbruk. Han har hatt kontakt med psykiatrisk helsevesen i Sverige siden 1987. Han ble i 1984 ilagt påtaleunnlatelse for tyveri og er senere frem til 1992 dømt en rekke ganger, blant annet for mishandling og forsøk på mishandling og to ganger for trusler. Han fikk ved rettspsykiatrisk undersøkelse i 2002 diagnosen organisk hjerneskadepsykose med vrangforestillinger, alkoholmisbruk og personlighetsforstyrrelse forårsaket av hjerneskade. Han ble 22. januar 2002 dømt for trusler, ran og to mindre narkotikaovertredelser til tvungen rettspsykiatrisk omsorg («rättspsykiatrisk vård»), og ble 22. februar 2002 innlagt ved den psykiatriske klinikken i Södertälje. Sjefsoverlegen glemte å begjære forlengelse av den tvungne omsorgen, som derfor ble avsluttet 23. juni 2002. Fra sommeren 2002 til våren 2003 var det en del kontakt mellom A og den psykiatriske helseomsorgen. A ble den 28. mars 2003 tiltalt for grov mishandling av en kvinne 12. oktober 2001. Kvinnen var blitt skåret med kniv i halsen med hjerneskade som følge. Svensk politi og påtalemyndighet gjorde en rekke forsøk på å få tak i ham, inntil Sundsvalls tingsrätt 26. november 2003 besluttet at A skulle fengsles.

A hadde fra sommeren 2003 oppholdt seg i Norge, først i Rørosområdet og senere i Tromsø. Han kom etter hvert til Oslo, der han levde på gaten som tigger. Han har imidlertid også i Norge fått utbetalt livrente og svensk trygd.

Som beskrevet i tingrettens dom oppholdt tiltalte seg 3. desember 2003 utenfor Karl Johans gate 2 i Oslo, der optiker D delte ut brosjyrer for kontaktlinser. Tiltalte kom bort til D og uttalte «I am a man from Hell» og ga D en ørefik med flat hånd på høyre kinn, jf. tiltalens post IV. Omtrent en time senere kjøpte tiltalte en kniv. Han kjøpte kniven for å drepe. Han befant seg i Prinsens gate da det kom en buss som stoppet på holdeplassen på stedet. Det gikk flere personer av bussen, en av dem var B. Tiltalte stakk B med kniven slik det er beskrevet i tiltalen post I. B var av iransk opprinnelse og kom til Norge som flyktning i 1991. Den aktuelle ettermiddagen var han på vei for å møte sine to døtre og sin fraskilte hustru. For tingretten var motivet for handlingen ikke klarlagt. For lagmannsretten har tiltalte forklart at han har hatt tanke om å drepe noen fra ung alder, at han kommer fra et land som heter Namomea og at han måtte drepe for å komme tilbake dit.

Tiltalte ble 20. januar 2004 lagt inn på Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark sykehus for observasjon. Dagen etter han ble lagt inn, forsøkte han å drepe sykepleier C ved å stikke/hugge henne med stor kraft i ryggen med en tannbørste, som A på forhånd hadde spisset i enden av håndtaket, jf. tiltalen post II. Tiltalte har for tingretten forklart at han trodde at «observasjon» var å skjære i døde personer. Han ville derfor bort fra Dikemark og tilbake til fengselet. For å komme tilbake til fengselet måtte han utføre en alvorlig handling. For lagmannsretten har tiltalte i tillegg forklart at han ønsket å komme tilbake til fengselet for å få tak i tannpasta, som han ble nektet på Dikemark.

A ble senere ført tilbake til Oslo fengsel. Den 7. april 2004 angrep han to fengselsbetjenter slik det er beskrevet i tiltalen post III. Om dette vises til tingrettens dom.

Overføring til tvungent psykisk helsevern

På grunnlag av tingrettens dom og lagrettens kjennelse legges ved avgjørelsen til grunn at tiltalte i psykotisk tilstand har foretatt et overlagt drap, et forsøk på drap, vold mot offentlig tjenestemann og en legemsfornærmelse.

Etter straffeloven § 39 kan en lovbryter som er straffri etter straffeloven § 44, når det anses nødvendig for å verne samfunnet, overføres til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kapittel 5. A har begått et drap og et drapsforsøk i psykotisk tilstand. Vilkåret om straffrihet i medhold av straffeloven § 44 første ledd foreligger derfor. Det er videre på det rene at det foreligger en «alvorlig voldsforbrytelse», jf. straffeloven § 39 nr. 1.

Etter straffeloven § 39 nr. 1 må ytterligere to vilkår være oppfylt for å gi dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Overføring må for det første anses «nødvendig for å verne samfunnet.» Videre må det være en «nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet.» Vilkåret om samfunnsvern har nær sammenheng med, og glir over i, vilkåret om gjentakelsesfare. I begrepet «nærliggende» ligger det at det må være en kvalifisert risiko for tilbakefall, og faren må på domstidspunktet vurderes som reell, jf. blant annet Rt-2003-1085 med videre henvisninger. Videre skal det legges vekt på «den begåtte forbrytelsen sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og psykisk funksjonsevne».

Lagmannsretten finner det i dette tilfellet klart at vilkårene for å gi dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er oppfylt, og at slik dom bør gis. Lagmannsretten viser til at A i psykotisk tilstand har begått et overlagt drap og et forsøk på drap og to andre voldsforbrytelser, og til det som er gjengitt ovenfor vedrørende domfellelser for trusler, mishandling og ran i Sverige. De rettspsykiatrisk sakkyndige har som det fremgår ovenfor i sin erklæring av 27. mars 2004 konkludert med at det foreligger en betydelig forøket risiko for at tiltalte kan komme til å begå alvorlige voldshandlinger. Av de sakkyndiges begrunnelse fremgår videre at de oppfatter ham som «potensielt hyperfarlig». Psykiater Stang har i sin muntlige forklaring for lagmannsretten, med tilslutning fra psykiater

Svend-Ole Nielsen, fastholdt farlighetsvurderingen i den skriftlige erklæringen. Lagmannsretten tilføyer at tiltaltes forklaring under ankeforhandlingen virket forvirret og preget av vrangforestillinger. Han var også verbalt aggressiv.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering ikke i tvil om at det er en nærliggende fare for at A på nytt vil begå alvorlige voldsforbrytelser, og at tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å verne samfunnet.

Oppreisning og erstatning

A ble ved tingrettens dom pålagt å betale erstatning til Bs fraskilte ektefelle E med kr 28.104 for utgifter til begravelse og gravsten, og oppreisning til hver av døtrene F og G med kr 250.000. Døtrene var henholdsvis ti og fire og et halvt år gamle da faren ble drept. Både A og døtrene ved deres mor har bedt om ny behandling av de borgerlige rettskrav, jf. straffeprosessloven § 434 første ledd.

Lagmannsretten finner på grunnlag særlig av uttalelsen fra Den rettsmedisinske kommisjon og psykiater Svend-Ole Nielsens forklaring sannsynliggjort at A var psykotisk da han drepte B, og legger dette til grunn for behandlingen av oppreisningskravene. Det følger da av skadeserstatningsloven § 1-3, jf. Høyesteretts dom HR-2005-202-A, at A plikter å betale den økonomiske skade han har voldt og oppreisning for så vidt det finnes rimelig «under henvisning til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers».

Lagmannsretten tar først for seg oppreisningskravene, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 annet ledd jf. første ledd. Lagmannsretten finner på grunnlag av rettspraksis at oppreisningsnivået i saker der barn på det alderstrinn det her er tale om, har mistet en av sine foreldre ved forsettlig drap som et utgangspunkt bør ligge rundt kr 250.000. Det er fremlagt flere dommer der oppreisningen er satt til kr 300.000. I disse sakene har det imidlertid foreligget spesielle omstendigheter, som at drapet er begått av den andre av foreldrene eller på en spesielt gruoppvekkende måte.

På grunnlag av det saksforhold som er lagt til grunn i tingrettens dom, som er gjengitt i hovedtrekk ovenfor, er det på det rene at drapet var overlagt. A hadde på forhånd bestemt seg for å drepe noen og hadde kjøpt kniv med dette for øye. Lagmannsretten finner det vanskelig å bedømme om As ønske om å drepe noen, var utslag av den psykotiske tilstanden eller av hans personlighetsforstyrrelser og hjerneskade. Han har for lagmannsretten gitt en forklaring som tyder på at drapsønsket var motivert av vrangforestillinger uten rot i virkeligheten, jf. ovenfor. Uansett er drapet utslag av en dybtgående sjelelig abnormtilstand, og A synes å ha vært uten evne til motforestillinger mot den drapstanken som hadde meldt seg hos ham. Lagmannsretten finner at dette må stå sentralt ved bedømmelsen av den utviste adferden. Det må medføre en vesentlig reduksjon av oppreisningen, jf. HR-2005-202-A.

Omfanget av skaden er stort. Barna har i meget ung alder mistet en far som de etter det opplyste hadde nær og omfattende kontakt med, også etter foreldrenes skilsmisse. Mor og døtre var den aktuelle dagen på vei for å møte faren i Oslo sentrum for å kjøpe en gave til eldste datter F. Da faren ikke kom, reiste de hjem. En politimann kom hjem til dem senere samme dag og fortalte til moren i døtrenes påhør at faren var drept. Det er opplyst, blant annet i uttalelser av 21. september 2004 og 10. mars 2005 fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk Bogerud, at særlig F fortsatt er sterkt preget av hendelsen. Hun er plaget av skyldfølelse og har fått et vanskelig forhold til moren, er trist og har hatt selvmordstanker. Hun har hatt behov for omfattende terapi. Det kan bli behov for ytterligere terapi. Også den yngste hadde kraftige reaksjoner, men det går bedre med henne nå.

A har mottatt trygd og livrente. Hans økonomiske evne er likevel svak. Han har en omfattende hjerneskade og vil neppe noen gang kunne forsørge seg ved eget arbeide.

Lagmannsretten finner ikke, slik det er anført av forsvarer, at det kan tillegges særlig betydning etter skadeserstatningsloven § 1-3 at drapet kunne vært unngått hvis A ikke ved en feil hadde blitt ble sluppet ut av tvungen rettspsykiatrisk omsorg i Sverige, eller hvis svensk politi og påtalemyndighet deretter hadde gjort mer for å oppspore ham.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at de to døtrene bør gis oppreisning, og at beløpet bør settes til kr 150.000 til hver av dem.

E har krevd erstatning med kr 28.104 for begravelses- og bisettelsesutgifter. Beløpet er ikke bestridt. Lagmannsretten finner det etter de momenter som fremgår av skadeserstatningsloven § 1-3 rimelig at A erstatter disse utgiftene fullt ut.

Saksomkostninger ilegges ikke.

Dommen er enstemmig. Ved avgjørelsen av de borgerlige rettskrav har bare fagdommerne tatt del.

Domsslutning:

1.	A født 0.0.1967, dømmes til overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39 nr. 1.

2.	A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale E erstatning med 28.104 – tjueåttetusenetthundreogfire – kroner.

3.	A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å betale F v/Oslo overformynderi oppreisningserstatning med 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner.

4.	A dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse å betale G v/Oslo overformynderi oppreisningserstatning med 150.000 – etthundreogfemtitusen – kroner.