201410.24
0

LB-2012-17101


LB-2012-17101

Instans Borgarting lagmannsrett – Dom
Dato 2012-09-10
Publisert LB-2012-17101
Stikkord Barneloven. Fast bosted for barn som er fosterhjemsplassert etter omsorgsovertakelsesvedtak.
Sammendrag Partenes fire barn, i alderen 6 – 14 år, var alle fosterhjemsplassert. Tvisten gjaldt spørsmålet om fast bosted for den eldste datteren på 14 år, i realiteten hvem av foreldrene som derved ville ha partsrettigheter i anledning eventuell senere sak om tilbakeføring av omsorgen. Lagmannsretten la til grunn at det var tale om en langvarig plassering, og at det da var til barnets beste at fast bosted etter barneloven § 36 forble hos mor. Mor innså at fortsatt fosterhjemsplassering var til datterens beste, i motsetning til far som ønsket å reise sak om tilbakeføring.
Henvisninger: Barnelova (1981) §36
Saksgang Heggen og Frøland tingrett THEGG-2010-6948 – Borgarting lagmannsrett LB-2012-17101 (12-017101ASD-BORG/02).
Parter A [far] (advokat Thor Anders Smith Hoen) mot B [mor] (advokat Jan Aanerød).
Forfatter Kst lagdommer Joakim Bakke-Nielsen. Lagmann Anne Lise Rønneberg Tingrettsdommer Arne Vesterås.
Henvisninger i teksten Barnelova (1981) §43, §48 | Barnevernloven (1992) §4-21 | Tvisteloven (2005) §20-2, §20-3

Saken gjelder fast bosted og samvær, jf. barneloven §§ 36 og 43, for barn som er fosterhjemsplassert etter vedtak om omsorgsovertakelse med hjemmel i barnevernloven.

Sakens faktiske side er i korthet følgende:

B (mor) og A (far) var samboere i ca 12 år inntil forholdet opphørte høsten 2009. De bodde i felles bolig på X, og fikk i løpet av disse årene fire barn sammen: C, født 0.0.1998, D, født 0.0.2000, E, f. 0.0.2003 og F, født 0.0.2006. Mor var hele tiden hjemmeværende med barna, far arbeidet som maler.

Det oppsto etter hvert problemer i hjemmet som medførte at barneverntjenesten første gang opprettet undersøkelsessak høsten 2005. Undersøkelsen konkluderte med at det forelå alvorlige mangler i omsorgen for barna, og det ble fremsatt forslag til tiltak i familien som dekning av barnehageplass for D og E, samtaler, råd og veiledning til foreldrene m.v. I forbindelse med Ds skolestart høsten 2006 ble han undersøkt av PPT, som konkluderte at han hadde behov for individuell opplæringsplan knyttet til språk, toveiskommunikasjon, samspill m.v.

Y helsestasjon sendte ny bekymringsmelding våren 2007. Det ble iverksatt undersøkelsessak for F og C, og det var en del kontakt med familien hvor man bl.a. rekrutterte mor og F til en «morbarngruppe» med henblikk på utredning av tilknytningsrelasjon og styrking av samspill mellom mor og barn.

Etter dette har det vært jevnlig kontakt mellom barneverntjenesten og familien, der man forsøkte ulike hjelpetiltak og veiledning. Psykolog Lis Thorseng ble 22. november 2007 oppnevnt av barneverntjenesten til å foreta en sakkyndig utredning av familien. Hennes rapport forelå 29. januar 2008. Fra mars 2008 ble det iverksatt besøkshjem for C, senere også for E og så F. Det ble fremmet sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda, men av ulike grunner ble saken trukket og ny undersøkelsessak ble iverksatt. I januar 2010 ble det etablert besøkshjem også for D.

Da det kom til brudd mellom foreldrene i september 2009 flyttet far ut, mens mor ble boende i hjemmet med de fire barna. De inngikk avtale om felles foreldreansvar, og at mor skulle ha den daglige omsorgen for barna. Etter samlivsbruddet har forholdet mellom foreldrene vært konfliktfylt. Far bosatte seg i Z. På grunn av ryggproblemer måtte han slutte som maler, og har senere vært arbeidssøkende. Han etablerte seg med ny samboer, G, en stund etter bruddet.

I mars 2010 fremmet barneverntjenesten sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse for barna. Fylkesnemda vedtok den 11. mai 2010 å overta omsorgen for samtlige. Det ble besluttet at barna skulle plasseres i fosterhjem, og foreldrene ble gitt samvær med barna seks ganger pr år à fire timer. Barneverntjenesten ble gitt anledning til å føre tilsyn under samværene med mor. Barna ble deretter plassert i hvert sitt fosterhjem og begge foreldrene har hatt samvær med dem i tråd med vedtaket. Etter hvert har også mor hatt samvær uten tilsyn. Det synes uomtvistet at det er god kontakt mellom foreldrene og fosterforeldrene.

Allerede i januar 2010 anla far søksmål for Heggen og Frøland med krav om daglig omsorg for barna samt fastsettelse av samvær. Under saksforberedelsen ble barnepsykiater Wollfram Løllke oppnevnt som sakkyndig. Etter at fylkesnemnda i mai 2010 fattet vedtaket om omsorgsovertakelse, anla mor søksmål for tingretten med begjæring om overprøving av nemndas vedtak. Tingretten oppnevnte i anledning denne saken psykolog Tove Bjerkholt som sakkyndig. Hun avga erklæring 20. oktober 2010. I påvente av tingrettens behandling av denne saken, var saken vedrørende daglig omsorg blitt stanset. Mor trakk søksmålet i omsorgsovertakelsessaken i november samme år.

I februar 2011 var saken på nytt til behandling i fylkesnemnda. Dette var etter begjæring fra barneverntjenesten som ønsket dels en ytterligere begrensning av samværet, dels innskrenkninger i mors kontakt med barna. Innskrenkningene gjaldt adgangen til kommunikasjon via telefon og internett. Fylkesnemnda behandlet saken i møte den 11. februar 2011, der det tidligere vedtaket av 11. mai 2010 ble opprettholdt.

Nærværende sak ble etter stansningen igangsatt med virkning fra 27. mars 2011. Psykiater Løllke avga erklæring den 1. november 2011.

Heggen og Frøland tingrett avsa 12.12.2011 dom med slik domsslutning:

I C, f. 1998, D, f. 2000, E, f. 2003 og F, f. 2006 skal bo fast hos B.

II C, f. 1998, D, f. 2000, E, f. 2003 og F, f. 2006 skal ha samvær med A en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter-, og påskeferie.

III Hver av partene bærer sine egen sakskostnader.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett for så vidt gjelder spørsmålet om daglig omsorg og samvær med de to eldste barna, C og D.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble psykiater Løllke reoppnevnt som sakkyndig. Han avga tilleggserklæring for lagmannsretten den 19. juli 2012. Ankeforhandling er holdt 21. og 22. august 2012. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Den sakkyndige overvar forhandlingene og redegjorde for sine undersøkelser og vurderinger. Om forhandlingene for øvrig vises til rettsboken.

Før prosedyren erklærte A at han frafalt kravet om daglig omsorg for sønnen D. Etter dette er ankesaken begrenset til å gjelde spørsmålet om daglig omsorg og samvær for C.

Når det ellers gjelder de faktiske forhold, har A fra august 2012 fått utvidet samvær med C.

A påstandsgrunnlag er i korthet følgende:

Det er ikke til Cs beste, jf. barneloven § 48, at den daglige omsorgen fortsatt skal være hos mor. C har ikke falt til ro i fosterhjemmet, hun har et sterkt ønske om tilbakeføring til sin biologiske familie. Det er på det rene at mors omsorgsevne er utilstrekkelig, og det er nødvendig at far nå får den daglige omsorgen for C. Da vil han få de nødvendige partsrettigheter, slik at han kan reise sak for domstolene med begjæring om overprøving av vedtaket om omsorgsovertakelse.

C har overfor den sakkyndige gitt klart uttrykk for at hun vil bo hos far. Det er ingen tvil om at hun ønsker tett kontakt med mor, men ved å bo hos far kan C også ha nær kontakt med henne. Den sakkyndige har i sin tilleggsrapport for lagmannsretten konkludert med – om enn under en viss tvil – at far er den som bør ha den daglige omsorgen for C.

Både vitnet fra barneverntjenesten og den sakkyndige har gitt uttrykk for tvil med hensyn til varigheten av fosterhjemsplasseringen av C, noe som taler for at far må få anledning til å reise tilbakeføringssak. Far er klar over at en eventuell tilbakeføring vil være krevende, men han vil samarbeide med barneverntjenesten og dessuten ha god bistand av sin kjæreste, G.

Når mor gir uttrykk for at hun aksepterer fosterhjemsplasseringen av alle barna, er det høyst uklart hvilket tidsperspektiv hun egentlig har på dette. Hun har tidligere endret standpunkt, og man har ingen garanti for at ikke også hun vil kreve overprøving av vedtaket ganske snart.

Far er innstilt på at mor skal ha samvær med C annenhver helg med overnatting, dersom C tilbakeføres til ham. Dette forutsetter imidlertid at hun dokumenterer at hun er rusfri.

Det er nedlagt slik påstand:

1. A skal ha den daglige omsorgen for fellesbarnet C, f. 1998.

2. B skal ha samvær med C, f. 1998, fastsatt etter rettens skjønn.

3. A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:

Det var mor som hadde den daglige hovedomsorgen for barna mens partene enda bodde sammen. Hun var hjemme, mens far var på arbeid hver dag. Likevel hadde også far del i omsorgen, og det er på det rene at barna har vokst opp under vanskelige forhold og etter hvert en omsorgssvikt som medførte at barnevernet måtte gripe inn. Dette må far ta sin del av ansvaret for. Vi vet lite om hans omsorgsevne, og i forholdet mellom de to må det legges til grunn at mor er den som ser hva som er best for barna. Skole og barnehage ga positive tilbakemeldinger om mor, og vitnene fra barneverntjenesten har fortalt om et godt samspill mellom mor og barn.

Den sakkyndige har under ankeforhandlingen erklært at det beste for C er å forbli i fosterhjemmet. Hans konklusjon som likevel slår ut til fordel for far, bygger på gale vurderinger. Det er ikke riktig at C ikke har falt til ro. Både vitnet G, farmor H og morfar I har forklart at samtlige barn har slått seg til ro. Alt tyder på at C har funnet seg godt til rette. Hun søker til fostermor når hun har problemer og finner nærhet og trygghet hos henne. Dette har mor sett, og mor ser også at det er til Cs beste å forbli i fosterhjemmet.

I realiteten er det Cs ønske å få komme hjem til mor. Ved å uttrykke preferanse for far, bruker hun ham for å oppnå dette på lengre sikt. Dertil kommer at far vil sette begrensninger for samvær mellom mor og datter, og det bygges ved dette opp til en alvorlig konfliktsituasjon. Det vises bl.a. til hans grunnløse påstander om at mor misbruker rusmidler. Vitnet barnevernkonsulent Moberget har pekt på at konfliktsituasjonen neppe vil la seg løse. Det er også betenkelig når far ser for seg at G skal ha en sentral rolle i omsorgen for C, idet G selv etter domstolsbehandling er nektet samvær med eget barn.

Mor har det klare standpunkt at hun ikke lenger vil kreve tilbakeføring av verken C eller noen av de andre barna.

Det er nedlagt slik påstand:

1. C skal bo fast hos B.

2. C skal ha samvær med A fastsatt etter rettens skjønn.

3. B og/eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Daglig omsorg.

Avgjørelse om daglig omsorg (og om samvær) skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Som påpekt av førstvoterende i Rt-2000-1096, må retten ta standpunkt til dette spørsmålet selv om barnet er plassert i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse. Førstvoterende fastslår at «[i] utgangspunktet innebærer rettens avgjørelse da hvem av foreldrene som har adgang til å kreve tilbakeføring av barnet etter barnevernloven § 4-21».

I dag er det mor som har partsstillingen i barnevernsaken når det gjelder spørsmålet om retten til å kunne kreve tilbakeføring av omsorgen for C. Slik lagmannsretten ser det må det vurderes om det vil være til datterens beste å flytte partsstillingen fra mor til far, jf. førstvoterendes bemerkninger i ovennevnte dom side 1104. Lagmannsretten viser også til Rt-2000-1351. Lagmannsretten presiserer at det i nærværende sak ikke skal tas standpunkt til om tilbakeføring til en av foreldrene bør skje eller ikke.

Ved vurderingen av spørsmålet om hvem av foreldrene som bør ha partsrettigheter i forholdet til barnevernet, vil lagmannsretten likevel måtte komme inn på omsorgsplasseringen, og særlig spørsmålet om det er tale om en langsiktig plassering av C i fosterhjemmet. Da kan det ha betydning hvilken holdning den enkelte forelder har til spørsmålet, herunder hvilket tidsperspektiv de ser for seg med hensyn til en eventuell tilbakeføringssak. Dette reiser igjen spørsmålet om foreldrenes omsorgskompetanse og evnen til å se hva som er best for barnet.

I sin erklæring av 10. oktober 2010 til Heggen og Frøland tingrett, skrev den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Tove Bjerkholt bl.a. følgende (erklæringen side 19):

«Vurderinger og tilrådinger relatert til spørsmålet om omsorgsovertakelse.

Samlet sett finner undertegnede etter utredningsarbeidet å kunne bekrefte substansen i samtlige av de ni forhold fylkesnemnda la til grunn for sitt vedtak (side 7 i rapporten).

Barna har en utrygg tilknytning til moren, de er alvorlig understimulerte, og det er dessuten ingen ting som tyder på at noen av dem opplever noe positivt med tanke på en mulig tilbakeføring. Det siste kanskje med noe unntak av C – som jo har en spesiell allianse med moren. Dette er for øvrig en allianse som er å betrakte som lite utviklingsfremmende for jenta.

Hos moren er det åpenbare begrensninger i evnene til å forstå barnas behov, og dette gir seg utslag i at hun ikke skjermer barna for egne vansker og konflikter. Hun skjermer dem heller ikke for farer – eksemplifisert ved det at hun kan få seg til å forlate dem om natten, og dessuten ved at hun innleder et forhold til en langtkommen rusmisbruker.

Videre er det store mangler i evnen til å gjøre skiller mellom de enkelte barnas behov knyttet til alder og modning. At barna har særskilte behov også ellers ser moren heller ikke.

Overordnet alt dette synes det for undertegnede å ligge et problem hos moren med hensyn til generell kognitiv og emosjonell kapasitet.

Undertegnede tilrår derfor ikke tilbakeføring for noen av barna. Omsorgsovertakelsen bør få en varig karakter fordi moren overveiende sannsynlig ikke noen gang vil bli satt i stand til å dekke barnas behov. Dessuten trenger barna stabilitet og forutsigbarhet for den situasjonen de nå er i.»

Ettersom mor alene hadde den daglige omsorgen for barna på dette tidspunktet, er fars omsorgsevne ikke særskilt utredet verken for barneverntjenesten eller for domstolene. Bjerkholt og fylkesnemnda har vurdert det slik at han har god samværskompetanse. I forhold til C har barneverntjenesten i august 2012 gitt ham et utvidet samvær også med overnattinger, først og fremst etter sterkt ønske fra C selv.

Om foreldrenes omsorgsevne, uttalte psykiater Løllke i sin erklæring for tingretten den 1. november 2011 følgende (erklæringen side 4):

«Hovedvurderingstema i saken er ikke om noen av foreldrene har god nok omsorgskompetanse for noen av barna. Den sakkyndige skal uttale seg hvem av foreldrene som har en relativt bedre omsorgskompetanse enn den andre. Saken gjelder kun de to eldste, C og D.

Begge barna viser tegn til utviklingsforstyrrelser og atferdsvansker, som tilsier at de har større omsorgsbehov enn «vanlige» barn.

Den sakkyndige er i tvil i hvilken grad noen av foreldrene ville kunne gi god nok omsorg for disse to barna.

Når man imidlertid ser bort fra dette spørsmål er det åpenbart at far har noe bedre forutsetninger enn mor.

Den sakkyndige er enig med de tidligere sakkyndige at mor ikke evner å gi god nok omsorg for de to krevende barna.

Både Lis Thorseng og barneverntjenesten opplever far som mer kompetent enn mor. Den sakkyndige slutter seg til disse vurderingene og anbefaler derfor at far kommer i posisjon til å kunne kreve omsorgen for C og D tilbakeført til seg.»

I sin tilleggserklæring til lagmannsretten, mens saken fortsatt gjaldt begge de eldste barna, uttaler psykiater Løllke den 14. juli 2012 følgende (erklæringen side 3);

«Som tidligere vurderer den sakkyndige at det vil være til barnas beste å forbli i fosterhjemmene. Dette begrunnes med at begge barna, særlig D har vist en positiv utvikling i fosterhjemmene.

Den sakkyndige vurderer fortsatt at mor grunnet egne ikke erkjente problemer fortsatt har en utilstrekkelig omsorgsevne. Hun har i den første sakkyndige utredning gitt uttrykk for at hun ville kreve tilbakeføring, men har endret sitt standpunkt ved tingrettens behandling av saken. Den sakkyndige er derfor noe usikker i hvilken grad denne endringen er uttrykk for en erkjennelse at hun ikke ville kunne makte omsorgen for barna sine.

Far vurderes å ha en noe bedre omsorgskompetanse enn mor. Men han har liten innsikt i hvilke utfordringer det innebærer å ha omsorgen for C og D.

Den sakkyndige har derfor under noe tvil kommet til at far bør komme i posisjon til å kunne kreve tilbakeføring av C. Da vil det bli opp til fylkesnemnda å vurdere om omsorgen for henne skal oppheves.»

Løllke har under ankeforhandlingen presisert at verken han eller andre har foretatt noen nærmere utredning av fars omsorgsevne. Men han er av den oppfatning av mors kompetanse under enhver omstendighet er så vidt svak at fars omsorgsevne uansett er bedre. Han er likevel i tvil om i hvilken grad noen av de to vil kunne gi god nok omsorg. Han har bl.a. vist til at far frem til 2009 var en del av familien, og at han ikke kan fraskrive seg sin del av ansvaret for barnas dårlige utvikling. Etter Løllkes syn vil en langvarig fosterhjemsplassering også for C være til hennes beste. Løllke har fremhevet at hennes situasjon likevel er vanskelig å vurdere. Han peker bl.a. på at hun nå er 14 år og ble sent fosterhjemsplassert. Erfaring viser at da er det som regel vanskeligere å etablere tilknytning til fosterforeldre. Hun er i puberteten, og det er fare for at fosterforholdet kan «sprekke», idet også fosterforeldrene har gitt uttrykk for stor bekymring. C oppleves ikke som negativ til fosterforeldrene, hun liker dem og forholder seg til dem. Likevel ønsker hun sterkt å komme tilbake til sin biologiske familie. I bunnen ligger et ønske om å komme til mor, men når hun forstår at dette neppe er mulig, er far uansett det beste alternativet for henne, slik C ser det.

Barnevernkonsulent Hilde Moberget, som har vært hovedsaksbehandler i barnevernet for bl.a. C siden august 2011, har forklart at også hun ser Cs sterke ønske om å få flytte til hjem til sin biologiske familie. Det er nå etablert en prøveordning for ett år fremover med fire ekstra samvær for C og far, herunder med overnatting. C er ikke bare sterkt tilknyttet foreldrene, hun er fortsatt veldig knyttet til hjemstedet og venner der, selv om hun sliter sosialt i forhold til vennene på grunn av svært kontrollerende oppførsel i forhold til disse. Ifølge Moberget er hele saken sterkt belastende for henne, og hun føler det som stigmatiserende å være «barnevernsbarn». Samtidig er det på det rene at hun søker til fostermor for trøst og trygghet når hun har det som vanskeligst. Hun er flink til å snakke med fostermoren, og sistnevnte er flink til å følge henne opp. Moberget, som også har forklart seg om den vedvarende sterke konflikten mellom de biologiske foreldrene, frykter at konflikten vil bli forsterket hvis C plasseres hos en av dem. Hvis denne rettssaken bortfaller, og C forblir i fosterhjemmet, er det vanskelig å forutsi Cs reaksjon. Det vil bety mye hvorledes foreldrene kommuniserer dette til henne.

Lagmannsretten konstaterer at mor, slik lagmannsretten oppfatter henne, nå har akseptert at det er tale om en langvarig fosterhjemsplassering for samtlige barn, også for C. Langvarig i denne sammenheng vil si inntil C fyller 18 år. Lagmannsretten ser det som en styrke for både C og for mor at Cs morfar, I, som var den som opprinnelig tok initiativet til å etablere kontakt mellom foreldrene og barneverntjenesten, også har denne oppfatningen. Han har forklart at han så at barnas uoppfylte behov og mangelfulle utvikling nødvendiggjorde hjelp utenfra. Han har forklart i retten at samtlige barn etter hans oppfatning har det godt og utvikler seg fint i fosterhjemmene. Det er fremkommet at han har god kontakt både med barna og fosterfamiliene, og rettens inntrykk er at han må være en positiv ressurs både i forhold til mor og til barna i dagens situasjon.

Når mor har akseptert fosterhjemsplasseringen, henger dette etter både hennes egen og andres forklaringer sammen med at også hun selv har behov for hjelp og behandling, og at hun innser at hun ikke er i stand til å ha omsorgen for noen av barna. Forklaringen hennes i retten tyder nok på at hun rent følelsesmessig synes det er vanskelig å akseptere både omsorgsovertakelsen og eget behandlingsbehov. Samtidig har hun forstått at dette var riktig og nødvendig. Barnevernkonsulent Ann Kristin Olson, som har kontakt med de yngste barna og med mor etter fosterhjemsplasseringene, har forklart at mor allerede har vært til behandling hos psykolog over en viss tid, men at behandlingen måtte avsluttes av grunner som ikke kan tilskrives mor. Mor har på ny bedt barnevernet om hjelp, og de er nå i dialog med både henne og fastlegen for å vurdere nærmere hva slags behandling hun profiterer best på. Det er lagmannsrettens inntrykk, både på grunnlag av de sakkyndige erklæringene og hennes egen forklaring, at hun utvilsomt har behov for hjelp. Hun er dessuten lite verbal og har store problemer med å forholde seg til spørsmål og problemstillinger som har vært oppe. Hun vil nok gjerne forstå, men for retten er det et spørsmål om hun evner dette.

Lagmannsretten viser også til at de to vitnene fra barneverntjenesten har forklart at de samarbeider godt med mor, og at de for sin del ikke synes i tvil om at hun aksepterer at Cs og søsknenes fosterhjemsplassering er langvarig. Hun ser at dette er til barnas beste.

Når det gjelder spørsmålet om far bør få den daglige omsorgen for C, bemerker lagmannsretten følgende:

C er 14 år, og lagmannsretten viser til det som særlig er referert fra psykiater Løllkes erklæring. For lagmannsretten er det et problem at C etter bevisførselen åpenbart ønsker å komme hjem til mor, ikke til far. Dette betyr ikke at hun ikke har det godt under samvær med ham, men mye tyder på at hennes valg av far som omsorgsperson er rent taktisk motivert. Alle er enige om at hun innser det urealistiske i å ønske seg hjem til mor.

Lagmannsretten finner det unødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om mor misbruker rusmidler. Kort skal bemerkes at vitnene fra barneverntjenesten har den oppfatning at hun ikke selv er rusmisbruker, men de er bekymret for at hun muligens vanker i et miljø der rusmisbruk er utstrakt.

Som det fremgår foran har fars omsorgsevne ikke vært nærmere utredet. Men lagmannsretten legger til grunn at heller ikke han maktet å ivareta barnas behov mens familien fortsatt bodde samlet. Lagmannsretten har også det inntrykk at han ikke innser hva en ny rettssak om tilbakeføring av omsorgen vil innebære av følelsesmessige belastninger for C. Heller ikke har han klart for seg hvilke problemer og hvilket hjelpebehov han vil ha, dersom C skulle flytte hjem til ham. Han har fokusert på praktiske overgangsproblemer som f eks det å stå opp om morgenen for å gå på skolen, som nettkommunikasjon og lekselesing. Det virker som om han tror at han ved bruk av sin «farsautoritet» raskt vil få C til å innordne seg hverdagen hos ham på en enkel og positiv måte. Vitnet Hilde Moberget fra barneverntjenesten har forklart at han nok rent intellektuelt forstår at han vil ha et hjelpebehov, men at de er i tvil om han makter å forholde seg til de råd og den veiledning han måtte få. Far har opplyst at han tar sikte på å komme tilbake i arbeid, og han har forklart at det er hans tidligere samboer, G, som vil hjelpe ham i det daglige med C. Hans forhold til G fremstår for øvrig etter lagmannsrettens syn som noe uavklart. De var samboere en lengre periode etter hans brudd med Cs mor. Fordi G selv har vært involvert i en vanskelig sak om hennes rett til samvær med sin niårige sønn som bor hos sin far, har de tilsynelatende flyttet fra hverandre fordi sønnens far ikke aksepterte forholdet til A. Men de bor fortsatt på samme adresse i samme boligkompleks, bare i forskjellige etasjer. Og de legger ikke skjul på at de ønsker å fortsette forholdet sammen.

Hvis far kommer i partsposisjon overfor barnevernet, har han gjort det klart at han vil reise tilbakeføringssak så tidlig at en tilbakeføring kan skje allerede sommeren 2013. Det betyr i praksis nærmest umiddelbart. Han gir ikke inntrykk av å innse hvor mye usikkerhet og uro en ny rettssak kan innebære for C. Han synes heller ikke å ha forståelse av de problemer det kan medføre for C selv, dersom hun etter en slik sak blir tilbakeført til ham. Hun vil ikke komme tilbake til sin gamle skole eller sitt opprinnelige vennemiljø, men hun må i så fall igjen måtte bytte skole og finne nye venner. Erfaringsmessig kan dette by på problemer. Det er fremkommet under saken at det først er etter fosterhjemsplasseringen C har vist fremgang på skolen, i tillegg til en generelt mer positiv utvikling enn tidligere. Videre har hun et stort problem i forhold til omgang med jevnaldrende på grunn av sin kontrollerende holdning.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at det beste for C er å forbli under barnevernets omsorg frem til hun fyller 18 år. Dette er far ikke i stand til å innse, og etter lagmannsrettens syn evner han dermed ikke å se hva som er best for C. Etter lagmannsrettens syn er det også i dag tvilsomt om noen av foreldrene har tilstrekkelig omsorgskompetanse i forhold til datteren. Ved å la mor fortsatt ha den daglige omsorg for C, sikres C muligheten for ro og forutsigbarhet i fosterhjemmet, og lagmannsretten finner derfor at dette må bli resultatet. Lagmannsretten er klar over at Cs situasjon er vanskelig og tildels uavklart pr i dag. Dette kan utvilsomt medføre problemer i forhold til fosterhjemmet og barnevernet. En totalavveining tilsier likevel at det vil være galt å gi partsrettigheter til far, selv om hans omsorgskompetanse relativt sett er bedre enn mors. Det synes tvilsomt om han vil bruke sine eventuelle partsrettigheter på en måte som er best for datteren.

Samvær.

Selv om det ikke har noen praktisk betydning i dag, må lagmannsretten i tråd med partenes krav også ta standpunkt til samværsretten. Lagmannsretten legger til grunn at far utvilsomt har god samværskompetanse, og at C har glede av samvær med ham. Far vil også kunne være et korrektiv til mor, idet han tross alt synes å være bedre i stand til å sette grenser for C enn det mor er. Følgelig bør han tilkjennes vanlig samvær i tråd med barneloven § 43 annet ledd. Så lenge C er under barnevernets omsorg, er det imidlertid det samværet han er tilkjent av barnevernet som gjelder.

Domsslutningen.

Etter dette må fars anke forkastes. Sakens karakter tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at domsslutningen av hensyn til behov for klarhet i barnelovsaker bør få en materiell utforming. Lagmannsretten finner det unødvendig å utforme noen detaljert slutning hva angår samværets nærmere innhold.

Saksomkostninger.

B har vunnet saken. Hovedregelen er dermed at hun og det offentlige – som har gitt henne fri sakførsel – skal tilkjennes saksomkostninger, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita A for omkostningsansvaret, jf. § 20-3 tredje ledd. A har hatt god grunn til å få saken prøvd for lagmannsretten fordi den var tvilsom. Det vises bl.a. til den rettsoppnevnte sakkyndiges erklæring og vurdering for lagmannsretten. Saken har dessuten stor velferdsmessig betydning for begge parter.

Etter dette tilkjennes ikke sakskostnader. Det følger av foranstående at også tingrettens sakskostnadsavgjørelse blir stående.

Domsslutning

1. C, født 0.0.1998, skal bo fast hos sin mor B.

 

2. A skal ha vanlig samvær med datteren C, jf. barneloven § 43 annet ledd.

 

3. Sakskostnader tilkjennes ikke.