201410.24
0

LE-2005-42183

 

LE-2005-42183


Instans Eidsivating lagmannsrett – Dom
Dato 2005-09-21
Publisert LE-2005-42183
Stikkord Samvær. Overnattings- og feriesamvær. Opptrappingsordning.
Sammendrag Saken gjaldt samvær mellom far og en nesten 4 år gammel datter. Mor motsatte seg ikke samvær, men ønsket en gradvis opptrapping av overnattingssamværene og feriesamværene. Lagmannsretten fant i likhet med tingretten at det ikke var grunnlag for en slik opptrappingsordning.
Saksgang Nord-Østerdal tingrett – Eidsivating lagmannsrett LE-2005-42183.
Parter A (Advokat Laila Marie Bendiksen) mot B (Advokat Jan Aanerød).
Forfatter Lagdommer Kjell Eriksfallet, lagdommer Fridtjof Mohr, tingrettsdommer Erik Stillum.
Henvisninger i teksten Tvistemålsloven (1915) §172, §180 | Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 | Barnelova (1981) §42, §43, §48

Saken gjelder samvær mellom far og datter.

A og B hadde et kortvarig samboerforhold fra oktober 2001 til april 2002. Den 2. oktober 2001 fikk de datteren C, som de har felles foreldreansvar for. Mor har den daglige omsorgen for datteren.

Mor bor i X med samboer, mens far bor på Y med samboer og samboers datter. Sammen med far og hans samboer bor også fars 2 tvillinggutter fra dette forholdet.

Etter at samboerforholdet opphørte i april 2002 hadde man i 2002 en mer tilfeldig samværsordning, men fra desember 2002 ble det etablert en fast ordning med overnatting hos far annenhver helg fra lørdag til søndag. Disse overnattingssamværene tok slutt høsten 2003. Bortsett fra ett overnattingssamvær sommeren 2004 hadde far ikke slikt samvær med datteren fra høsten 2003 til han reiste søksmål for tingretten i september 2004. Under et saksforberedende møte i tingretten ble det den 8. november 2004 inngått et midlertidig rettsforlik om en prøveordning med overnattingssamvær frem til hovedforhandling i tingretten. Den 17. januar 2005 avsa Nord-Østerdal tingrett dom med slik domsslutning:

1. C, født 0.0.2001, skal ha samvær med sin far hver andre helg fra fredag til søndag, samt i sommer-, høst-, vinter-, jule- og påskeferien som foran beskrevet.

2. A pålegges å betale saksomkostninger til B med kr 51.591,70 – femtientusenfemhundreognittien 70/100 – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

3. Det treffes samtidig midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 første ledd om at dommen straks kan kreves fullbyrdet.

Etter tingrettens dom ble samvær gjennomført annenhver helg. I anken til Eidsivating lagmannsrett av 16. februar 2005 anfører A at helgesamværene nå etter en periode må godtas, men at det er altfor tidlig med lange feriesamvær.

Den 12. mai 2005 fremsatte hun imidlertid begjæring om foreløpig avgjørelse til Eidsivating lagmannsrett med påstand om at B bare skulle ha dagsamvær med datteren frem til ankebehandlingen i lagmannsretten. Dette fordi datteren i lengre tid hadde vegret seg mot å reise til faren. Begjæringen ble ikke tatt til følge ved lagmannsrettens kjennelse av 7. juni 2005.

Helgesamværene har i det vesentlige blitt gjennomført som forutsatt fra slutten av januar 2005 og frem til kort tid før hovedforhandlingen i lagmannsretten. I prosesskrift av 31. august 2005 har A meddelt at hun ikke vil tillate overnattingssamvær før dette kan forankres i en barnefaglig vurdering. Hun motsatte seg også at far fikk ta med datteren på 14 dagers ferietur til Syden sommeren 2005.

Ankeforhandlingen ble holdt i Tynset rådhus den 9. september 2005. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt 8 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

A har i korte trekk gjort gjeldende:

Det har vært mors oppfatning hele tiden at C skal ha samvær med sin far. Mor har lojalt forsøkt å etterleve rettens beslutninger, og har kommet med forslag til løsninger av samværsspørsmålet.

Problemet er at far tidligere ikke har vist noen interesse for samvær med datteren. Den begrensede kontakten har medført at hun føler utrygghet i forhold til ham.

Når C ikke vil overnatte hos far, vil det være et overgrep overfor henne om hun skulle tvinges til overnattingsbesøk. Etter slike besøk har hun bl.a. sovet mye, hatt magevondt, holdt seg for ørene når faren er blitt nevnt og ikke villet prate. Hun har også skreket så mye at besteforeldrene har vurdert å tilkalle lege.

Som hovedomsorgsperson for C, er det mor som må bestemme om C skal tvinges til besøk hos far. Han har ikke klart å forstå Cs reaksjoner, og at hun trenger tid på å opparbeide trygghet overfor ham.

C har det bra hos far på dagtid. Overnattingssamvær har også fungert noen ganger, men her er det viktig at det skjer en gradvis opptrapping etter hvert som det bygges opp et tillitsforhold. Tvang vil skape grunnleggende utrygghet som kan medføre problemer for C senere i livet.

Cs vilje og ønske må være avgjørende for om samvær med far skal gjennomføres eller ikke.

Det burde vært oppnevnt en sakkyndig for å få klarlagt hvorfor C ikke vil til far.

Det er helt urimelig at tingretten har pålagt A å dekke saksomkostningene for B. Det var Olsbakk som tok ut stevning for tingretten fordi han ikke ville akseptere en opptrapping av samvær til Cs beste. Det er et sterkt tilknytningsforhold mellom mor og datter, og det er all grunn til å hevde at mor har forholdt seg slik i denne saken som hun har ment var til det beste for C.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. A frifinnes for saksomkostninger i tingretten.

2. C, født 0.0.2001, skal ha samvær etter gradvis opptrapping – med B – fastsatt etter rettens skjønn.

3. A og/eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall og inntil betaling skjer.

B har i korte trekk gjort gjeldende:

Fars arbeid for å få ordinært samvær med datteren pågikk i et par år. Mor hadde hele tiden skiftende syn på far, bl.a. at han ikke var moden nok. Søksmål om samværsretten ble nødvendig fordi mor ville bestemme.

I anken fra mor erkjennes det at overnattingssamværene fungerer, men det påpekes at feriesamværene må økes gradvis. Bare en uke forut for ankeforhandlingen nektet imidlertid mor samvær. Det har vært et problem hele tiden at mor ikke har hatt nødvendig forståelse for far og datters rett til samvær med hverandre. Hun anser seg berettiget til å stille vilkår for å tilby samvær for far.

Mor bestrider ikke at C har det bra hos far, men hun nekter samvær fordi C ikke vil og p.g.a. hennes reaksjoner etter samværene.

Cs vilje skal ikke være avgjørende. Det er foreldrene som skal bestemme og ikke C.

Når det gjelder saksomkostningene, vises det til at tingretten uttalte at det ikke hadde vært noen tvil om utfallet av saken. Heller ikke for lagmannsretten er det påberopt noen holdbar grunn for begrensninger i fars samvær med C. Far har ikke fri sakførsel og har søkt å begrense omkostningene. Motparten er flere ganger blitt foreholdt det omkostningsansvar hun kan bli påført ved å velge en rettslig behandling fremfor å bidra til en minnelig løsning.

Det ble nedlagt slik påstand:

1. Nord-Østerdal tingretts dom av 17. januar 2005 stadfestes.

2. A dømmes til å betale B sakens omkostninger, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra to uker etter dommens forekynnelse og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Det følger av barnelova § 42 at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, og at foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Samme lovs § 43 fastslår at den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos har rett til samvær. Avgjørelsen om samværsrett skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barnelova § 48.

Samvær med begge foreldre er viktig for et barns utvikling, og vil derfor normalt være til barnets beste. Det skal således sterke grunner til for å nekte samvær eller innskrenke samværsretten.

Lagmannsretten legger til grunn at mor er positiv til at far har dagsamvær med C. Når det gjelder overnattingssamvær, har hun ment at det må skje en gradvis opptrapping etter hvert som Cs kontakt med far gir henne større trygghet overfor ham. Av ankeerklæringen fremgår det imidlertid at hun vil godta helgesamvær, men at det er altfor tidlig med lange feriesamvær. Kort tid forut for ankeforhandlingen har hun endret oppfatning og nektet videre overnattingssamvær.

Mors begrunnelse er at hun som hovedomsorgsperson for datteren har rett til å bestemme vilkår og omfang av samværsretten når C gir uttrykk for at hun ikke vil til far. Dessuten påberoper hun at C har hatt reaksjoner etter besøk hos far i form av magevondt, sovet lenge, holdt seg for ørene når farens navn er blitt nevnt, telt høyt i bilen hele veien hjem fra far og hatt skrikeanfall.

Lagmannsretten kan til en viss grad forstå at mor har vært skeptisk til overnattingssamvær p.g.a. fars manglende interesse for samvær den første tiden, og at hun utvilsomt er opptatt av at datteren skal ha det bra, men hennes standpunkt til overnattingssamvær og feriesamvær er allikevel klart uholdbart.

At mor har den daglige omsorgen for C gir henne ingen vetorett i samværsspørsmålet. Begge foreldre har en klar plikt til å medvirke på en positiv måte til at Cs samvær med far blir best mulig for henne. Dette må gjelde selv om C gir uttrykk for at hun ikke vil til far. C er ennå ikke fylt 4 år og kan ikke forventes å ha noen forståelse for viktigheten av å ha samvær med sin far.

På bakgrunn av bevisførselen er det for øvrig ikke grunnlag for å fastslå at C har noen klar og fast uvilje mot å overnatte hos far. Det er bare beskrevet ett tilfelle hvor far har måttet bære henne ut i bilen. De øvrige gangene han har hentet henne har hun riktig nok sagt at hun ikke ville være med, men etter noen minutters samtale med far har hun blitt med. Ved fars besøk i barnehagen har hun også ønsket å være med ham. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at C har blitt utsatt for tvang som innebærer noe overgrep overfor henne. Det er uansett ikke tale om noen rettsstridig tvang.

Heller ikke hennes adferd etter besøkene hos far gir grunnlag for å nekte overnattingssamvær. Under besøkene hos far leker hun med sine 2 halvbrødre og en jevngammel datter til fars nye samboer. At hun etter en helg med mye lek og aktivitet, og en lang reise hjem, har vært trøtt og ikke alltid har følt seg vel, kan knapt betegnes som unormalt. Vitnet Britt Thoresen, avdelingsleder i barnehagen hvor C går, hadde ikke merket noe spesielt ved Cs oppførsel etter helgesamvær. I likhet med øvrige vitner beskrev hun C som ei blid, glad, utadvendt og viljesterk jente.

Cs uvilje mot å bli med far til overnattingssamvær på Y kan ikke oppfattes som en grad av vegring som gjør samvær utilrådelig. Lagmannsretten legger derfor til grunn at mor medvirker til at samværet gjennomføres på en måte som er til beste for C, også i de tilfeller C sier hun ikke vil reise.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er noen grunn til å endre den samværsordning som er fastsatt av tingretten. I likhet med tingretten finner også lagmannsretten at mor burde overveie fars tilbud om å levere C i barnehagen mandag morgen i stedet for at mor henter henne hos far på Y søndag ettermiddag. Dette vil bidra til økt kontakt med far, noe mor har sett som avgjørende viktig.

Tingrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Anken har ikke ført frem, og mor pålegges å dekke fars saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven § 180, jfr. § 172, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan begrunne fritak fra erstatningsplikten. Advokat Aanerød har på vegne av B krevd omkosninger med kr 57.769,50 hvorav salær utgjør kr 36.750.-. Det er ikke kommet bemerkninger til beløpet fra den ankende part, og omkostningskravet legges til grunn som rimelig og nødvendig for en betryggende behandling av saken.

Omkostningskravet for tingretten skal avgjøres etter lagmannsrettens resultat, og tingrettens omkostningsavgjørelse blir derfor å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nord-Østerdal tingretts dom av 17. januar 2005 stadfestes.

 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse kr 51.769,50 – femtientusensyvhundreogsekstini 50/100 – kroner, med tillegg av den til enhver tid gjeldende rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall til betaling skjer.