201410.24
0

LE-2007-14503


LE-2007-14503

Instans Eidsivating lagmannsrett – Dom
Dato 2008-01-21
Publisert LE-2007-14503
Stikkord Samværsrett etter barneloven.
Sammendrag Far hadde ikke hatt samvær med barna på 2 1/2 år, angivelig fordi barna vegret seg og var redde for far. Tingretten besluttet vanlig samvær. Mor anket, og lagmannsretten fastsatte samvær med en spesifisert opptrappingsplan.
Henvisninger: Barnelova (1981)
Saksgang Nord-Østerdal tingrett TNOST-2006-31233 – Eidsivating lagmannsrett LE-2007-14503. (07-014503ASI-ELAG/).
Parter A (Advokat Laila Marie Bendiksen) mot B (Advokat Jan Aanerød).
Forfatter Kst. lagmann Inger Marie Dons Jensen, lagdommer Vegard Sunde, lagdommer Ørnulf Røhnebæk.
Henvisninger i teksten Forskrift om oppnemning av tilsynsperson mv. (2006), §2 | Tvistemålsloven (1915) §174, §180 | Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 | Barnelova (1981) §43, §60

Saken gjelder foreldreansvar og samvær etter barneloven.

A og B var samboere fra 1998 til 2002 og har to felles barn, C, født 0.0.1999, og D, født 0.0.2001.

Far var lastebilsjåfør i X transport som ble drevet av foreldrene til mor, og hvor også mor var ansatt. Han hadde regelmessig kjøreoppdrag fra søndag kveld til fredag, men var hjemme i helgen. Det er uenighet mellom partene om hvor mye av helgen han i praksis tilbrakte hjemme, og hvilket tilknytningsforhold han fikk til barna.

Etter samlivsbrudd i april 2002, da D var under ett år, bodde barna fast hos mor, mens far skulle ha samvær annenhver helg. Partene er noe uenige om dette ble praktisert konsekvent, og om helgesamværenes lengde.

Partene arbeidet fortsatt i samme firma en tid, men konfliktene ble etter hvert så store at mor fikk foreldrene til å be far om å slutte, noe han aksepterte.

Mor fikk ny samboer sommeren 2005. På denne tiden oppsto det også konflikter mellom mor og mors foreldre. Siste samvær mellom far og barna var i august 2005. Fra samme tidspunkt fikk heller ikke besteforeldrene ha barna hos seg. Mor sluttet etter hvert i familiebedriften, hvor far nå er tilbake i jobb.

Etter forgjeves å ha forsøkt å få samvær i gang igjen, reiste far sak ved stevning av 22. februar 2006 til Nord-Østerdal tingrett med krav om del i foreldreansvaret og samvær etter rettens skjønn.

I saksforberedende møte 20. mars 2006 ble det inngått rettsforlik om samvær. Ett kort samvær ble deretter gjennomført i Y på gården til mors nye samboer. Fordi C ikke ville komme ut og treffe far, fikk far bare møte D. Fars nye samboer og mor var også til stede. Neste avtalte samvær ble ikke gjennomført fordi barna skrek i bilen på vei til far, slik at mor avbrøt reisen.

Psykolog Nili Borenstein Andersen ble oppnevnt som sakkyndig for tingretten på bakgrunn av at mor opplyste at barna ikke ville møte far. Hun gjennomførte samtaler med foreldrene og barna og avga rapport 23. juni 2006.

Det ble holdt nytt saksforberedende møte 21. august. Noen ny samværsavtale kom ikke i stand. Den sakkyndige fikk i oppdrag å utrede nærmere hvorvidt det burde være samvær mellom far og barna, og i tilfelle hvordan dette kunne gjennomføres.

Den sakkyndige la fram ny rapport 28. oktober 2006 og konkluderte blant annet med at samvær mellom far og barn bare kunne gjenopprettes dersom mor inntok en mer positiv holdning til far, og barna fikk treffe far jevnlig i trygge omgivelser og få nye, positive erfaringer med ham.

Nord-Østerdal tingrett avsa 17. november 2006 dom i saken med slik domsslutning:

1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C, født 0.0.99, og D, født 0.0.01.

2. C og D skal ha rett til vanlig samvær med B.

3. A dømmes å betale B sakens omkostninger med i alt kr 89.087,50 – åttinitusenogåttisju 50/100 – med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd. Krav på hovedstol og renter forfaller til betaling to uker etter dommens forkynnelse, og løper til betaling skjer.

4. I medhold av barneloven § 60 første ledd bestemmes det at dommen straks kan kreves fullbyrdet for så vidt gjelder bestemmelsen om samværsrett.

Etter anmodning fra far inviterte den sakkyndige til samvær på BUP, men mor og barna møtte ikke opp.

Mor påanket tingrettens dom. Far tok til motmæle. Psykolog Fred Asknes ble oppnevnt som ny sakkyndig for lagmannsretten. I saksforberedende møte ble det inngått rettsforlik som blant annet gikk ut på at psykologen som barna på dette tidspunkt var henvist til på grunn av uro og sengevæting (C), skulle vurdere mulighetene for å få i gang samvær mellom far og barna. Psykologen sa seg villig til å forsøke å ta opp spørsmålet med barna. De ville imidlertid ikke snakke om temaet samvær med far, slik at det ikke kom noe ut av dette.

Ankeforhandling ble holdt 8. januar 2008 i Hamar. Partene avga forklaring, og det ble avhørt to vitner. Den sakkyndige redegjorde for sitt arbeid og svarte på spørsmål.

A har i det vesentlige anført:

Tingrettens domsresultat er ikke til barnas beste. Barna vil ikke treffe sin far, og mor kan ikke tvinge dem til samvær. Far har dessuten brukt vold mot dem under samvær i form av slag og spark. Dette har tingretten ikke lagt vekt på.

Barna har vegret seg for samvær over lang tid, også før samvær opphørte i august 2005. Mor har gjort hva hun har kunnet for å motivere dem for samvær, uten at de har endret innstilling. Bare ett kort samvær med D har latt seg gjennomføre. Mor har forsøkt å gjennomføre ytterligere samvær uten at det har lyktes.

Det var ikke nær kontakt mellom far og barna de første årene i barnas liv og har heller ikke vært det senere. Far var stort sett fraværende, og tilknytningsforholdet var dårlig fra starten av. Far viste heller ikke stor interesse for samvær etter samlivsbruddet, og det var mor som tok initiativ til samvær, og som la til rette for dette.

Barna er nå redde for sin far. Både barnevernet, helsetjenesten og den psykologen barna har gått hos, har sagt at mor ikke skal tvinge barna til samvær. Det er svært bekymringsfullt at far har utsatt barna for slag og spark, og det er uforsvarlig å følge opp tingrettens dom. Mor har selv erfaring for at far kan bli voldelig i pressede situasjoner, og hun må sikre at barna har det bra.

I utgangspunktet var mor positiv til samvær. Dette endret seg da ulike muligheter for å gjennomføre samvær var utprøvd uten resultat, og mor fikk bekreftet at far hadde brukt vold mot barna. Selv etter at tingretten ga far del i foreldreansvaret, har han dessuten vist liten interesse for barnas utvikling. Nå er barna best tjent med å få fred i noen år. Mor ønsker å gi far samvær når barna selv er interessert i det.

Mor har nedlagt slik påstand:

1. C og D skal ikke ha samvær med B

2. A skal ha foreldreansvaret alene for barna C og D.

3. B erstatter A sakens omkostninger, i begge retter, fra forfall og inntil betaling skjer.

B har i det vesentlige anført:

Det er til barnas beste å ha samvær med far. Saken står i samme stilling som for tingretten, og umulighetsinnsigelsen har først relevans ved en eventuell tvangsfullbyrdelse.

Det var normalt samvær mellom far og barna fram til samvær plutselig ble nektet fra august 2005. Det vises blant annet til forklaringen fra mors far, som ikke hadde registrert noe negativt ved fars omsorg, og som ikke forsto hvorfor verken far eller besteforeldrene fikk være sammen med barna lenger.

Mor har anført at barna ikke ønsket samvær. I august 2005 var de bare 4 ½ og 6 ½ år gamle. Mor skulle den gang som nå ha brukt sin foreldremyndighet og lagt til rette for at samvær kunne gjennomføres. Den sakkyndige har uttalt at samvær på BUP, som er en god måte å starte opptrapping av samvær på, ikke vil gi barna traumer som vil påføre dem skade.

Påstander om voldsbruk fra fars side har ingen rot i virkeligheten. Disse påstandene kom først opp i april 2006. Verken far eller mors far opplevde noen gang at barna ikke ville ha samvær, og forstår ikke hvorfor barna etter hvert er blitt redde for dem. Denne redselen synes å ha blitt forsterket over tid til tross for at det ikke har vært noen kontakt med far i denne perioden. Den sakkyndige har nevnt muligheten for falske minner.

Mor har ikke sannsynliggjort at samvær med far vil være uheldig for barna. Den sentrale årsaken til problemene synes å være mors nye samboerforhold og hennes og samboerens konflikt med hennes familie. Mor har uttalt at samboeren dekker barnas behov for en mannlig voksen omsorgsperson. Barna trenger imidlertid å ha kontakt med sin biologiske far.

Far har nedlagt slik påstand:

1. Nord-Østerdal tingretts dom av 17. november 2006 stadfestes.

2. A dømmes til å betale B sakens omkostninger, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra to uker etter dommens forkynnelse og til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten finner ikke at det er sannsynliggjort at far har utøvd vold mot sine barn mens han har hatt samvær med dem. Påstander om dette kom først opp våren 2006 til tross for at samvær ble avbrutt allerede i august 2005, kort tid etter at mor hadde flyttet sammen med sin nye kjæreste. Retten ser ikke bort fra at far kan ha en noe røff måte å opptre på, men finner ikke holdepunkter for at dette har gått ut over barna på en måte som påvirker samværsutøvelsen.

Den sakkyndige forklarte i retten at han hadde fått et positivt inntrykk av begge foreldrene. Deres forklaringer var imidlertid til dels uforenlige. Han fant det vanskelig å si om barna snakket sant når de fortalte om rising, slag og spark, eller om forklaringen skyldtes påvirkning, eventuelt falske minner ut fra ting barna hadde hørt. Den sakkyndige har pekt på at barnas negative reaksjoner er blitt forsterket, og at forklaringene om voldens omfang er forstørret over tid.

Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at far ikke var voldelig mot barna under samvær, at samvær mellom far og barn fungerte greit så lenge det varte, og at barna ikke viste negative reaksjoner på det tidspunkt da samværene ble avbrutt fra mors side. Samværsopphør synes å ha vært sammenfallende med en opptrappet konflikt mellom mor og hennes foreldre. Lagmannsretten legger til grunn at konflikten i stor grad hadde sitt utspring i mors nye samboerforhold og hennes flytting til Y. Dette synes å ha fått konsekvenser både for fars og besteforeldrenes kontakt med barna.

Det har formodningen mot seg at den redselen som barna over tid utviklet både for far og for besteforeldrene, har sammenheng med disses opptreden alene. Det er nærliggende å anta at mors holdning har påvirket barna. Redselen er forsterket og beretninger om antall voldstilfeller er økt fra 2 til 20 til tross for at far ikke har vært i kontakt med barna siden august 2005. Lagmannsretten konstaterer at barna utviser samme angstpregede reaksjonsmønster også i forhold til besteforeldrene, selv om barna ikke har forklart at de har vært voldelige. Mors far har også forklart at besteforeldrene var i kontakt med barna flere ganger etter samværsopphør før de opplevde at barna var blitt redde for dem. Lagmannsretten finner at mor må ta sin del av ansvaret for at situasjonen er blitt så fastlåst, og at hun antakelig sitter med nøkkelen til å få barna på andre tanker.

Den sakkyndige uttalte i retten at det burde vært gjort mer høsten 2005 for å få samvær i gang igjen. Mor skulle ha brukt sin foreldremyndighet for å få til samvær, selv om guttene vegret seg. Far burde også ha gjort mer for å vise at han brydde seg. Den sakkyndige var redd for at «toget nå var gått», og at barna ikke vil ha samvær med far så lenge mor ikke synes det er bra for dem. Lagmannsretten er enig i at det er svært uheldig at det har gått så lang tid. Barna var bare 4 ½ og 6 ½ år da samvær opphørte, og er blitt fremmedgjort i forhold til sin far.

Lagmannsretten er videre enig med den sakkyndige i viktigheten av kontakt mellom biologisk far og barna for barnas identitetsfølelse og utvikling. Den sakkyndige understreket også at mor tar en risiko ved ikke å bidra til samvær, også fordi barna senere kan ta avstand fra henne på grunn av dette. Han understreket videre at mor er den eneste personen som kan ta barna med til samvær med far mot deres vilje.

Lagmannsretten viser til dette og finner at det vil være til barnas beste at det etableres samvær med biologisk far, og at dette på sikt også vil være i mors interesse. Til tross for mors negative holdning vil hun, slik retten har oppfattet henne, være villig til å samarbeide om samvær når det er mulig å gjennomføre dette på en tilfredsstillende måte. Hun har forklart at hun så samvær som viktig etter samlivsbruddet, og at det var hun som i stor grad tok initiativ til samvær og la til rette for dette, blant annet når hun satte opp kjørelister for far i transportbyrået.

Slik lagmannsretten ser det, er det ikke grunnlag for mors frykt for at samvær med far vil være skadelig for barna. Retten har forståelse for at det er vanskelig å ta med barna til samvær mot deres vilje. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at mor har ressurser til å gjøre noe med sin egen innstilling og dermed også med barnas holdning.

Det er nå gått så lang tid at barna må bli kjent med sin far på nytt. Barna har også utviklet en angstpreget holdning til far. Lagmannsretten kan derfor ikke stadfeste tingrettens samværsavgjørelse. Det må fastsettes en opptrappingsperiode. Begge foreldrene synes å mene at samvær på BUP kan være en farbar vei å gå, dersom det skal være samvær. Lagmannsretten forstår den sakkyndige slik at han mener at å ta med barna til samvær på BUP mot deres vilje ikke vil representere et traume som vil være skadelig for dem.

Lagmannsretten er kommet til at samvær bør skje annenhver uke. De første to månedene bør samvær skje som to timers møter på BUP i nærvær av mor og en tilsynsperson som oppnevnes av den regionale familievernmyndigheten etter rettens pålegg, jf. barneloven § 43 tredje ledd og forskrift om tilsyn. Dette skulle fremstå som en forsvarlig samværsform for alle involverte. Det vil representere et brudd som kan føre til tvangsfullbyrdelse i form av tvangsbot, dersom mor ikke møter opp med barna på BUP. Mor vil da ikke kunne høres med at barna ikke vil. Hun må overtale barna og eventuelt ta dem med til møtet mot deres vilje. Spørsmålet om det foreligger umulighet, vil eventuelt måtte vurderes i forbindelse med tvangsfullbyrdelse. Lagmannsretten forutsetter at BUP innkaller til første samvær i uke 6 eller 7, og vil sende pålegg om oppnevning av tilsynsperson til det regionale familievernkontoret.

Lagmannsretten finner at samvær de påfølgende to månedene skal skje hjemme hos far, to timer hver annen lørdag med tilsynspersonen til stede. I tillegg til far kan fars samboer og barn være til stede, men ikke besteforeldrene. Etter denne perioden vil det ha vært åtte samvær, og potten på 16 timer tilsyn etter forskriften § 2 vil være fullt utnyttet. De neste to månedene skal barna være hos far fra lørdag formiddag til søndag formiddag, altså med en overnatting og uten tilsynsperson til stede. Deretter finner lagmannsretten at det bør etableres vanlig samvær. Dersom fars arbeid utelukker midtukesamvær, faller dette bort.

Mor bør også gå inn for å normalisere forholdet til sine foreldre, i alle fall slik at barna kan gjenopprette kontakt med besteforeldrene. Etter de fire første månedene med opptrapping kan far selv gi besteforeldrene og andre i mors familie kontakt med guttene.

Lagmannsretten finner at far bør ha del i foreldreansvaret. Dette er det normale når foreldrene har bodd sammen, og lagmannsretten finner at det vil være til barnas beste. Ut fra bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at far har de nødvendige egenskaper for å ha andel i foreldreansvaret, selv om han nok kunne ha utvist større aktivitet i tiden etter samværsopphør for å vise barna at han bryr seg. For den følelsesmessige tilknytningen mellom far og barna og for fars deltakelse i barnas videre skolegang og utvikling er det viktig at far har foreldreansvar. Far må også aktivt vise barna at han bryr seg.

Far har fått noe redusert samvær i forhold til tingrettens dom, fordi det er fastsatt en opptrappingsperiode. Lagmannsretten finner at saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten må avgjøres etter tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 174 som dels vunnet, dels tapt. De sentrale spørsmålene er imidlertid avgjort i fars favør, og retten finner at § 174 annet ledd bør anvendes både for tingrett og lagmannsrett. Det er naturlig at mor betaler en vesentlig del av fars omkostninger, som imidlertid anses unødig høye både for tingrett og lagmannsrett. Ut fra en skjønnsmessig vurdering fastsetter lagmannsretten mors ansvar for fars omkostningene til kr 40.000 for tingretten og kr 30.000 for lagmannsretten. I tillegg kommer forsinkelsesrente.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tingrettens dom pkt. 1 stadfestes.

 

2. B skal ha følgende samvær med C og D:

De første to månedene fra samværet starter opp, skal samvær skje som to timers møter annenhver uke på BUP, Z, med mor og en tilsynsperson som den regionale familievernmyndigheten oppnevner, til stede.

De neste to månedene skal samvær skje som to timers møter annenhver uke hjemme hos far med tilsynspersonen til stede. Fars samboer og barn kan også være til stede.

De neste to månedene skal samvær skje som overnattingsbesøk hos far annenhver uke fra lørdag formiddag kl. 12.00 til søndag formiddag kl. 12.00.

Deretter praktiseres vanlig samvær.

3. I saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett betaler A til B henholdsvis 40.000 – førtitusen – kroner og 30.000 – trettitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dommen med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd fra forfall til betaling skjer.