201602.09
1

LG-2015-075621

Gulating lagmannsrett – dom

Avsagt: 09.02.2016

Saksnr.: 15-075621ASD-GULA/AVD1

[Saksgang: TSOGN-2014-152332, LG-2015-075621.]

Dommer: Lagdommer: Carl Petter Martinsen. Lagdomar: Per J. Jordal. Ekstraordinær lagdommer dommer: Helge Petter Lillebø.

Ankende part: A. (Advokat Jan Aanerød.)

Ankemotpart: B. (Advokat Rune Selbo.)


Dom

Saken gjelder spørsmål om hvor to fellesbarn, en jente født *.*.2006 og en gutt født *.*.2008, skal bo fast etter barneloven. Begge barna har siden ettersommeren 2012 vært plassert utenfor hjemmet etter reglene i barnevernloven, dels i beredskapshjem og dels i fosterhjem. De er i dag plassert i fosterhjem hos ankepartens mor og stefar, jf. fylkesnemndas vedtak 23. januar 2013.

Sogn tingrett avsa 18. mars 2015 dom og kjennelse med slike slutninger:

DOMSSLUTNING

1. C, født *.*.2006, og D, født *.*.2008, skal ha fast bosted hos sin mor, B.

2. Partene bærer sine egne omkostninger.

SLUTNING I KJENNELSE

1 C, født *.*.2006, og D, født *.*.2008, skal ha fast bosted hos sin mor, B inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken.

2. Partene bærer sine egne omkostninger.

Når det gjelder sakens bakgrunn, vises til det som er gjengitt nedenunder fra tingrettens avgjørelse med tillegg av lagmannsrettens supplerende merknader. For så vidt gjelder tingrettens avgjørelsesgrunner, vises til den påankede dom.

A – heretter ankeparten eller far – har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B – heretter ankemotparten eller mor – har tatt til motmæle i eget tilsvar.

Ankeforhandling ble holdt i Gulating lagmannsretts rettsbygning i Bergen 27.-28. januar 2016. Sakens parter møtte og gav forklaringer. Ankeparten var representert av advokat Jan Aanerød. Ankemotparten var bistått av advokat Rune Selbo. Bevisførselens art og omfang fremgår av rettsboken.

Når det gjelder selve tvistespørsmålene i saken, spørsmålene om fast bosted og samvær, fremstår saken i samme skikkelse som for tingretten. Men saken er vesentlig bedre opplyst for ankeinstansen. I denne sammenheng er det særlig grunn til å fremholde at lagmannsretten har hatt tilgang til sakkyndig erklæring utarbeidet av psykologspesialist Marte Menshoel Linnaae for Æ barneverntjeneste. Rapporten, som er godtatt av Den barnesakkyndige kommisjon (BSK), er utarbeidet i anledning den berammede tilbakeføringssaken som ankemotparten har anlagt for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 4-21. Psykologspesialisten har også gitt forklaring for lagmannsretten. Rapporten og psykologspesialistens forklaring kommer lagmannsretten i nødvendig grad tilbake til under sine egne avgjørelsesgrunner. Tilbakeføringssaken kommer, etter det opplyste, opp for Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Hordaland, Sogn og Fjordane i mars 2016. Barna har for øvrig, i ulike sammenhenger, fått uttale seg til de spørsmål lagmannsretten skal ta standpunkt til, jf. barneloven § 31, jf. nærmere også om dette under rettens avgjørelsesgrunner.

Ankeparten – A – har nedlagt slik påstand og sammenfatningsvis gjort gjeldende følgende påstandsgrunnlag:

1. D og C skal bo fast hos A.

2. D og C skal ha samvær med B fastsatt etter rettens skjønn.

3. A/eller det offentlige tilkjennes sakens kostnader.

Tingrettens dom er uriktig i begrunnelse og resultat.

Avgjørelsen i saken skal rette seg etter hva som vil være den beste løsning for barna, jf. barneloven § 48.

Tingrettens rettsoppfatning om at det må fremstå som klart at omsorgsovertakelsen vil være av lenger varighet dersom dette forholdet skal tillegges vekt av betydning, er det ikke dekning for verken i rettspraksis eller andre rettskilder. Utgangspunktet må tas i den løsning som ventelig vil være den beste for barna. Tilsier denne vurderingen at barna inntil videre bør bli værende i fosterhjemmet, taler det klart imot å la en forelder som krever tilbakeføring få medhold i sitt krav etter barneloven § 36. Det må gjelde selv om vedkommende forelder har bedre omsorgsevne enn den andre.

Ankeparten vil ikke være til hinder for at ankemotparten får medhold i at fellesbarna flytter hjem til ankemotparten. Hun er en god mor, og har så langt gjort en stor jobb med hensyn til å holde seg rusfri. Men det er klart for tidlig at barna flytter hjem til henne. I det hele er ingen av partene klare for å ha hovedomsorgen for fellesbarna. Saken dreier seg ikke bare om ankemotpartens forhold til rus, herunder om hun evner å holde seg rusfri. Det kan med grunn stilles spørsmål om mor har evnet å holde seg rusfri siden oppholdene på Sigma Nord, og det må legges til grunn at det er store hull i den urinprøvekontroll som er gjennomført overfor mor siden oktober 2014. Hun har i tillegg «andre viktige ting å jobbe med» som har stor betydning for omsorgsevnen. I tillegg må barna, som har særlige behov, få anledning til å utvikle seg ytterligere i positiv retning. De har ikke tatt igjen det de har tapt. Barna har over en årrekke vært utsatt for betydelige påkjenninger grunnet foreldrenes rusvansker og til dels høye konfliktnivå, stadige endringer av bosted, akuttplassering i beredskapshjem, før de plassert i det fosterhjem hvor de i dag oppholder seg.

Partenes sak avviker fra en tradisjonell sak hvor omsorgen er overtatt av det offentlige, og hvor en av de biologiske foreldrene krever tilbakeføring. I saken her er det allerede et ganske omfattende samvær mellom biologiske foreldre og barna, og i tillegg er barna plassert i fosterhjem hos det ene paret av besteforeldre, mens mors foreldre har regelmessig samvær med barna. De samarbeidsvanskene som har eksistert, er et tilnærmet tilbakelagt stadium. Derfor vil det i fremtiden være en mulighet for tilbakeføring, men det bør ikke skje nå av hensyn til barnas beste.

Barna har en tilknytningsforstyrrelse til ankemotparten, og særlig gjelder det D. Mors manglende sosiale nettverk, og spesielt hennes manglende evne til mentalisering. Det vil si evnen til å forstå seg selv og andre. Dette er et avgjørende argument mot å gi mor den daglige omsorgen. Det er små sjanser for at mors krav om tilbakeføring fører frem. Den sakkyndiges rapport og forklaring befester mors manglende omsorgsforutsetninger knyttet til rus, psykisk helse, arbeid, fritid og manglende nettverk.

Det må legges til grunn at omsorgsovertakelsen vil vedvare i lengre tid. Ankeparten er den av partene som har best omsorgsevne. Han ser, i motsetning til ankemotparten, barnas behov for ro, stabilitet og forutsigbarhet, og at dette er hensyn som best lar seg oppfylle ved at barna forblir i fosterhjemmet.

Ankemotparten – B – har nedlagt slik påstand og sammenfatningsvis gjort gjeldende følgende påstandsgrunnlag:

1. Anken forkastes.

2. A/det offentlige pålegges å betale sakens kostnader for tingrett og lagmannsrett

Tingrettens dom er riktig i begrunnelse og resultat.

Avgjørelsen skal forankres i hva som vil være den beste løsning for barna på kort og lang sikt, jf. barneloven § 48. Barnas mening skal høres og vektlegges innenfor rammene av barneloven § 31. Begge barna har med styrke fremholdt at de ønsker å flytte hjem til mor.

Sakens parter er enige i det faktum som skal legges til grunn av lagmannsretten. Sakens sentrale spørsmål er hvilken rettsanvendelse lagmannsretten skal bygge på i lys av det «tosporede» system. Tingrettens dom bygger på rett forståelse av loven når det legges til grunn at det må fremstå som klart at omsorgsovertakelsen vil være av lenger varighet, dersom dette forholdet skal tillegges vekt av betydning ved avgjørelsen om fast bosted etter barneloven. I saken her er det ikke klart at plasseringen utenfor hjemmet vil være av lengre varighet. Mor representerer det klart beste omsorgsalternativet. Den her aktuelle sak ligger klart annerledes an enn den rettspraksis som ankeparten har vist til. Fellesbarna er bare midlertidig plassert utenfor hjemmet. Dette fremgår også klart av fylkesnemndas vedtak. Det er lagt til grunn at barna skal tilbakeføres, forutsatt at en eller begge foreldre rehabiliteres fra tidligere rusmisbruk. Formålet med plasseringen utenfor hjemmet har aldri vært at barna skal vokse opp i fosterhjemmet.

Det må legges til grunn at ankeparten for tiden ikke er i posisjon til ha den daglige omsorgen. Det er heller ikke bestridt. Ankemotparten er på sin side rehabilitert fra sitt tidligere rusmisbruk. Hun må gis partsrettigheter slik at tilbakeføringsspørsmålet kan prøves for fylkesnemnda.

FavorittLagmannsretten skal bemerke:

Anken fører frem.

FavorittFast bosted

Til den generelle lovforståelse, som lagmannsretten bygger på i fortsettelsen, bemerkes:

En avgjørelse om hvor barnet skal bo fast og fastlegging av samvær for den av foreldrene som barnet ikke bor fast sammen med, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet», jf. barneloven 48. Lagmannsretten må ta standpunkt til dette spørsmålet, selv om barnet er plassert i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven. I utgangspunktet innebærer lagmannsrettens avgjørelse da hvem av partene som har adgang til å kreve tilbakeføring av barnet etter barnevernloven § 4-21. Det er likevel de kompetente organer etter barnevernloven som til enhver tid må avgjøre om det bør foretas endring i barnets omsorgssituasjon, d.v.s. om tilbakeføring skal skje. I en sak som følger reglene i barneloven, har ikke domstolene kompetanse til å avgjøre om en vedtatt omsorgsovertakelse bør oppheves, eller fortsette. Når barnet er plassert i fosterhjem, kan retten i sin vurdering av daglig omsorg etter barneloven bygge på den sannsynlige fremtidige utvikling mht. omsorgsovertakelsen, jf. Rt. 2000 side 1096 og Rt. 2000 side 1351. I begge disse sakene vurderte retten hvem av foreldrene som ville ivareta barnas interesser best under forutsetning av at barna ble i fosterhjemmet. Rettens avgjørelse i saker av denne karakter, skal også forankres i barnets mening, jf. Grunnloven § 104, FNs konvensjon om barnets rettigheter art. 12 og barneloven § 31.

Om sakens bakgrunn, som partene i alle sentrale trekk er enige om er korrekt gjengitt i den påankede dom, gjengis følgende:

«[…]

Partene ble samboere i 2003 og bodde sammen fram til mars 2010. De fikk i løpet av denne tiden barna C og D. Etter bruddet har barna hatt delt bosted, med unntak av en periode på forsommeren 2010 hvor barna bodde fast hos far.

Far reiste 17 08 10 sak blant annet med krav om at barna skulle bo fast hos ham og Sogn tingrett avsa den 27 06 11 dom med slik slutning :

1. C, født *.*.2006, og D, født *.*.2008, skal ha fast bosted hos sin far, A.

2. C, født *.*.2006, og D, født *.*.2008, skal ha følgende samvær med sin mor, B:

– Annenhver helg fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag.

– Annenhver tirsdag ettermiddag med overnatting til onsdag.

– Annenhver jule- og nyttårshelg, slik at i 2011 skal barna ha samvær med mor nyttårshelgen.

– Annenhver høst- og vinterferie, slik at i 2011 skal barna ha samvær med mor i høstferien og i 2012 samvær med mor i vinterferien.

– Annenhver påskeferie. Påskeferien skal i 2012 være hos far.

– 3 uker i sommerferien.

3. Partene bærer sine egne omkostninger.

Dommen ble anket og etter det opplyste ble det i januar 2012 inngått rettsforlik i lagmannsretten hvor partene avtalte delt omsorg, jf. barneloven § 36 første ledd. Forliket er ikke lagt fram i saken.

Barnevernet har hatt kontakt med familien siden 2008, i stor grad knyttet til bekymring for foreldrenes rusbruk. Det ble åpnet undersøkelsessak som ble henlagt i juni 2008.

NAV sendte bekymringsmelding i mars 2010 og det ble på nytt åpnet undersøkelsessak. Også denne undersøkelsessaken synes å ha blitt henlagt

Blant annet som følge av ny bekymringsmelding fra barnehagen 17 07 12 knyttet til mulig rusbruk fra foreldrenes side, ble det den 28 08 12 fattet akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 andre ledd og barna ble da plassert i beredskapshjem, først i Bremanger og senere i Gulen.

Vedtaket ble etter klage innbragt for tingretten som stadfestet vedtaket.

Det ble fremmet sak om omsorgsovertakelse og fylkesnemnda gjorde den 23 01 13 vedtak om at X kommune overtar omsorgen og at barna «plasseres i fosterhjem hos besteforeldre.»

Vedtaket ble gjort med hjemmel i barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a) og retten oppfatter det slik at det var mangler ved den personlige kontakt og trygghet som var grunnlaget for avgjørelsen og således ikke alvorlige mangler ved den fysiske/materielle omsorgen.

Barneverntjenesten påberopte for nemda også § 4-12 første ledd bokstav d) og til dette ble det blant annet uttalt at

Slik nemda vurderer det, er det i dag noe uklart hvorvidt foreldrene, en av dem eller begge, vil kunne makte å komme bort fra sitt stoffmisbruk og da på varig basis. Nemda finner det ikke dokumentert at det er overveiende sannsynlig at foreldrene vil være ute av stand til å ta vare på barna på sikt.

Når det gjaldt samvær uttalte nemda at

Som nevnt ovenfor, er det i dag uklart hvorvidt en eller begge foreldre vil kunne komme i posisjon til på sikt å kunne gi barna god nok omsorg. Dette må det tas hensyn til ved samværsfastsettelsen. Samtidig er det viktig at barna får tilstrekkelig ro i fosterhjemmet slik at de får en forståelse av at det er der de skal bo.

Hver av foreldrene fikk etter dette samvær 3 timer en gang i måneden og dette har, slik retten oppfatter det, vært praktisert i hovedsak.

Bakgrunnen for valget av plasseringssted var at barnas besteforeldre både på mors- og farssiden var bosatt i Y – hvor foreldrene bodde da vedtaket ble fattet – og begge besteforeldrepar ønsket å være fosterforeldre.

Da fylkesnemnda ikke hadde tilstrekkelig med opplysninger til å avgjøre hos hvem av besteforeldrene barna skulle bo, ble denne avgjørelse overlatt til barnevernet som besluttet at barna skulle bo hos fars foreldre og de flyttet dit omkring 20 04 13 og har bodd der siden.

Fylkesnemndas vedtak ble ikke innbragt for retten og status pr i dag er således at foreldrene har delt omsorg og at X kommune har omsorgen for barna.

[…]»

Lagmannsretten vil for egen del tilføye, at det ikke ble inngått noe rettsforlik i forbindelse med at saken i 2012 stod for lagmannsretten, slik det fremgår av tingrettens dom. Det reelle forholdet var at mor trakk anken fra videre behandling, og at ankesaken deretter ble hevet. I forbindelse med at ankesaken falt bort, inngikk partene en utenrettslig avtale om delt omsorgsløsning, en løsning som lagmannsretten ble orientert om, og som retten i hevningskjennelsen la til grunn var forenlig med en «barnets beste-vurdering».

Det er ellers grunn til å påpeke at da fylkesnemnda behandlet saken i januar 2013, jf. nemndas vedtak av 23. januar 2013, ble det ikke ansett dokumentert «[…] at foreldrene ville være ute av stand til å ivareta barna på sikt». Lagmannsretten vender nedenfor tilbake til spørsmålet om varigheten av omsorgsovertakelsen, og betydningen av dette momentet i den vurdering som lagmannsretten nå skal foreta etter reglene i barneloven.

Lagmannsretten legger videre til grunn som sannsynliggjort at mor fullførte sitt opphold ved Sigma Nord, som er en del av Helse Nords tilbud til rusmiddelavhengige, 21. mai 2015, d.v.s. etter at tingretten avsa dom i saken. Oppholdet der var foranlediget av en lang rusmiddelkarriere som ble innledet tidlig i tenårene. Ankemotparten har ikke bestridt at det forholder seg slik, men har fremholdt at hun etter tingrettens dom ikke har nyttet andre rusmidler enn alkohol. Etter sitt hovedopphold ved Sigma Nord, hadde hun to oppfølgningsopphold ved institusjonen, henholdsvis i perioden 9. februar-7. mars 2015, og ytterligere i perioden 26. mai-5. juni s.å. Siktemålet med disse siste oppholdene, var å ytterligere stabilisere henne. For lagmannsretten har hun fremholdt at hun ønsker ytterligere et opphold ved institusjonen for å kunne mestre eller stabilisere sitt eget forhold til alkohol, og, om nødvendig, kunne btbildeli totalavholden av hensyn til fremtidig trygt omsorgsmiljø for barna.

Hun har ellers vært i jobb ved en attføringsbedrift i Y siden 19. mars 2015, med godt resultat. Hennes attføringsleder, som har forklart seg for lagmannsretten, har fremholdt at hun opprinnelig ble søkt inn gjennom NAV. Hennes stillingsprosent er over tid gradvis øket, og hun er beskrevet som lojal, pliktoppfyllende og pålitelig. Hun er videre godt likt av kolleger, og ansett for å ha «veldige gode» utsikter til å komme ut i fast arbeid. I løpet av den perioden hun har arbeidet ved attføringsbedriften er det registrert fire sykedager og ytterligere fire dager fravær, som er dokumentert som permisjonsdager. Hun bor i dag i en del av en leid tomannsbolig, og har gitt uttrykk for at hun er «på en bra plass i livet».

Lagmannsretten, som bygger på dette i fortsettelsen, legger til grunn at mor har tatt store steg i retning av en rusfri og ordnet tilværelse. For lagmannsretten har mor også fremholdt at hun ønsker å flytte til Z om hun tilkjennes omsorgen, alt for å lette overgangen for barna i fall tilbakeføringskravet fører frem. I så fall vil det ikke bli nødvendig for barna å skifte skole.

Dette er likevel ikke avgjørende, slik saken her ligger an.

Avgjørende for lagmannsrettens syn på spørsmålet om fast bosted for barna, er hva som er den beste løsning for disse, på kort og lang sikt. I denne vurderingen inngår langt flere hensyn enn bare den positive utvikling en kan se hos mor, så langt. Det foreligger således andre mangler ved hennes generelle omsorgsevne enn den usikkerhet som knytter seg til rus.

Etter bevisførselen må det legges til grunn at begge barna var sterkt preget av den uholdbare omsorgssituasjonen de hadde vært en del før de ble plassert i beredskapshjem og senere fosterhjem. Etter at de ble plassert i fosterhjem, særlig i det fosterhjem hvor de nå er, har begge hatt en meget positiv utvikling. De har vist klar fremgang i skolearbeidet, begge har venner og de er deltakende i fritidsaktiviteter utenfor hjemmet. Den sakkyndige i barnevernssaken, psykologspesialist Marte Mengeshoel Linnaae, har konkludert med at barna fremdeles har særskilte omsorgsbehov, og at de vil fortsette å ha dette i årene som kommer. Men utviklingen er positiv, og barnas situasjon er stabilisert i et fosterhjem og hos fosterforeldre som barna føler tilhørighet til. D viser likevel fremdeles uro, frustrasjon, sinne og tilbaketrekking når «hans kapasitet overskrides». Psykologspesialistens rapport bygger blant annet på flere samtaler med mor, observasjon av mor sammen med barna, samtaler med barna og innhentede komparentopplysninger.

Psykologspesialisten betviler ikke ankemotpartens genuine ønske om å få barna tilbake, men har ved sin tilråding, som går ut på at omsorgsovertakelsen opprettholdes, lagt avgjørende vekt på en bekymring for om ankemotparten i tilstrekkelig grad har en «realistisk forståelse av egen sårbarhet». Den sakkyndige har fremholdt at ankemotpartens fortsatte bruk av alkohol, er et uttrykk for denne sårbarheten. Mors rushistorie og fortsatte bruk av alkohol er vurdert som klare risikofaktorer for å kunne falle tilbake til økt rusbruk, både av alkohol, medikamenter og illegale rusmidler. Psykologspesialisten har videre konkludert med at ankemotpartens sosiale engstelse, samt hennes manglende evne til å sette seg inn i barnas tanker og følelser – evnen til mentalisering – som et alvorlig hinder for at mor kan utgjøre en fremtidig stabil omsorgsbase for barna.

Dette er en vurdering som lagmannsretten, etter bevisførselen, er enig i.

Barnas beste er at de sikres stabilitet, forutsigbarhet og ro i fosterhjemmet i hverdagen, og at de har et tilsvarende forutsigbart og trygt samvær med begge foreldre og besteforeldrene på morssiden, alt innenfor de rammer som barnevernet til enhver tid finner forsvarlig i et barnets beste perspektiv.

Det er ikke bestridt at far, for tiden, ikke har tilstrekkelig omsorgskompetanse på grunn av rus og egen livssituasjon. Han anses således å ha kommet klart kortere enn ankemotparten i å legge en belastet fortid bak seg. Det paradoksale er likevel at han anses som det beste omsorgsalternativet, fordi han har en uttalt forståelse for og aksepterer at barna trenger ro der de nå er. Det som reelt sett er tilbake av hans omsorgsansvar, er partsstillingen etter barnevernloven. Etter lagmannsrettens syn representerer det ikke den beste løsning for barna, slik situasjonen er på domstidspunktet, å flytte denne partsstillingen til mor. Hvorvidt det kan skje på et senere tidspunkt, forutsatt at mors progresjon fortsetter fremover i tid, vil ikke lagmannsretten ha noen mening om nå.

Selv om lagmannsretten ikke skal ta standpunkt til spørsmålet om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes, legger retten, i samsvar med hva den sakkyndige i barnevernssaken har anbefalt, til grunn at omsorgsovertakelsen vil vedvare i årene som kommer. Dette er en anbefaling som er fastholdt under ankesaken. Den sakkyndiges premisser og konklusjon er godtatt av Den barnesakkyndig kommisjon. Det blir da et viktig moment ved den avgjørelse som retten nå skal treffe etter barneloven, at partsstillingen etter barnevernloven plasseres hos den av foreldrene som i best mulig grad aksepterer omsorgsovertakelsen, slik at barna ikke utsettes for repeterende saksanlegg med krav om tilbakeføring. Det vil destabilisere barnas til nå stabile oppvekstforhold i fosterhjemmet i årene som kommer. Lagmannsretten legger til at ankeparten oppfattes å ha et godt samarbeid med barneverntjenesten. Mor har tidligere hatt et mer anstrengt forhold til barnevernet, men også dette samarbeidet skal være i klar bedring.

Fylkesnemndas uttalelse fra 2013, jf. foran, som gjaldt omsorgsovertakelsens varighet, kan etter lagmannsrettens syn ikke forstås dithen at plasseringen utenfor hjemme var ment rent midlertidig. Lest i sammenheng med nemndas premisser for øvrig, må uttalelsen heller forstås slik at også nemnda så for seg en langtidsplassering, i fall foreldrene ikke evnet å komme ut av sitt langvarige rusmisbruk. Spørsmålet om fast bosted må dessuten, som det fremgår foran, forankres i en bredere vurdering enn bare å se hen til partenes holdninger og forhold til fortsatt bruk av rusmidler, slik også psykologspesialist Marte Mengeshoel Linnaae med tyngde har fremholdt.

Lagmannsretten har fått med seg at barna, særlig C, har fremholdt et ønske om å være mer sammen med mor. Slik saken her ligger an, anses ikke dette utslagsgivende eller avgjørende, jf. drøftelsen foran. Lagmannsretten bemerker i denne sammenheng at det ikke burde være, forutsatt en fortsatt positiv utvikling hos foreldrene og et stadig bedre samarbeidsklima mellom besteforeldrene på begge sider, noe til hinder for å praktisere mersamvær. Dette må imidlertid de kompetente organer etter barnevernloven vurdere nærmere.

FavorittSamvær

Begge parter har bedt lagmannsretten fastsette et samvær for den av foreldrene som barna ikke bor fast sammen med, i fall tilbakeføring finner sted på et senere tidspunkt.

For et slikt tilfelle finner lagmannsretten, i tråd med det som oppfattes som partenes ønske, at det bør fastsettes vanlig samværsrett etter barneloven § 43 annet ledd siste punktum.

FavorittSakskostnader

Anken har ført frem.

Begge parter har fri sakførsel for lagmannsretten.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger grunner som tilsier at ankemotparten/det offentlige skal fritas for det erstatningsansvar som følger av tvisteloven § 20-2(1) jf. (2).

Advokat Jan Aanerød har på vegne av sin klient inngitt arbeidsoppgave som samlet beløper seg til 86 187,70. Beløpet inkluderer utgifter og beregnet merverdiavgift. Oppgaven anses for å gjenspeile nødvendig arbeid og utgifter med saken, jf. tvisteloven § 20-5. Beløpet tilkjennes følgelig, idet saken heller ikke anses for å ha reist kvalifisert vanskelige retts- og bevisspørsmål.

Ankende parts påstand for lagmannsretten må forstås slik at en ber seg tilkjent sakskostnader for tingretten. Tingretten tilkjente ikke sakskostnader fordi saken ble ansett for å ha reist tvil og at tapende part var uten midler.

Ved vurderingen av om sakskostnader skal tilkjennes i anledning førsteinstansbehandlingen, er lagmannsretten, som hovedregel, henvist til å bygge på sitt materielle domresultat, jf. tvisteloven § 20-9(2). Som det imidlertid fremgår innledningsvis av lagmannsrettens dom, er saken for lagmannsretten bedre opplyst enn den var for tingretten. Det vises særlig til at lagmannsretten har hatt tilgang til den sakkyndige erklæringen i tilbakeføringssaken etter barnevernloven og den sakkyndiges muntlige forklaring for lagmannsretten.

Av denne grunn tilkjennes heller ikke sakskostnader for tingretten.

Dommen er enstemmig.

FavorittDOMSSLUTNING:

1. C, født *.*.2006, og D, født *.*.2008, skal bo fast sammen med sin far A.

2. C og D skal ha vanlig samvær etter barneloven § 43 annet ledd siste punktum med sin mor B.

3. I sakskostnader for lagmannsretten tilpliktes B/det offentlige å betale til A 86 187,17 – åttisekstusenetthundreogåttisjutusen – 17/100 – kroner innen to – 2 – uker fra forkynnelse av denne dom.

4. Hver av partene/det offentlige bærer egne sakskostnader for tingretten.