TRR-2006-3503
| TRR-2006-3503 |
| Instans | Trygderetten – Kjennelse |
| Dato | 2007-02-23 |
| Publisert | TRR-2006-3503 |
| Stikkord | Rehabiliteringspenger, jf. ftrl § 10-8. |
| Sammendrag | Den ankende parts rehabiliteringspenger var stanset med den begrunnelse at det ikke lenger pågikk aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Retten var ikke enig i dette. Retten viste til psykiatrisk spesialisterklæring i saken hvor det framkom at den ankende part fortsatt var under behandling og retten mente hun derfor fyller vilkårene for fortsatt rehabiliteringspenger. Hel omgjøring. Henvisninger: Folketrygdloven (1997) §10-8 |
| Saksgang | Ankenr: 06/03503. |
| Parter | Ankende part: Ap, X. Ankemotpart: NAV Klage og anke Oslo og Akershus, Oslo. |
| Forfatter |
|
Saken gjelder: Anke over vedtak om opphør av rehabiliteringspenger, jf. lov om folketrygd § 10-8.
KJENNELSE:
Ap er født i 1963. Hun ble ved Y trygdekontors vedtak av 9. september 2003 innvilget rehabiliteringspenger fra 10. september 2003 etter en uføregrad på 70 prosent. I vedtak av 9. desember 2004 ble hun innvilget fortsatt rehabiliteringspenger fram til 28. februar 2005. Trygdekontoret besluttet i vedtak av 2. juni 2005 at rehabiliteringspengene skulle opphøre fra 1. mars 2005. Fylkestrygdekontorene i Oslo og Akershus, Klage- og ankeenheten stadfestet trygdekontorets vedtak den 21. februar 2006. Klage- og ankeenhetens vedtak er påanket til Trygderetten ved ankeerklæring av 20. mars 2006.
NAV Klage og anke Oslo og Akershus har prøvd vedtaket på nytt i samsvar med trygderettsloven § 13, men har ikke funnet grunnlag for å endre vedtaket. NAV Klage og anke Oslo og Akershus har utarbeidet et oversendelsesbrev til Trygderetten med en framstilling av saksforholdet og partenes anførsler. Brevet er datert 9. oktober 2006 . Ap har fått tilsendt kopi av oversendelsesbrevet med frist for å komme med merknader. Merknader til saken er gitt i prosesskriv datert 1. november 2006 fra advokat Jan Aanerød. Ankesaken ble oversendt Trygderetten 6. november 2006 .
NÆRMERE OM SAKENS BAKGRUNN
Sakens faktiske og medisinske forhold er oppsummert slik i ankemotpartens oversendelsesbrev:
«Den ankende part er en 43 år gammel gift kvinne. Hun har to barn under 18 år, født henholdsvis i 1990 og 1993. Hun ble sykmeldt 08.04.02 som følge av myalgi og depresjon moderat. På dette tidspunktet arbeidet hun 3 dager pr. uke, totalt 24 timer/uke ved Z som butikkmedarbeider (dok. 3).
Den ankende part har mottatt sykepenger fra 08.04.02 – 21.06.02 og på ny fra 11.09.02 – 09.09.03. Fra 10.09.03 ble hun innvilget 70% rehabiliteringspenger ved siden av at hun fortsatte i sin jobb i 30% stillingsandel. Hun har mottatt rehabiliteringspenger til og med 28.02.05. Ved NAV lokalt sitt vedtak av 02.06.05 ble ytelsen brakt til opphør med virkning fra 01.03.05.
Det fremkommer av sakens medisinske opplysninger at den ankende part lider av kronisk muskelsmertesyndrom, neurasteni og hypothyreose. Hun har også slitt med depresjon. I stønadsperioden har hun gjennomgått fysikalsk behandling og fått behandling for sin hypothyreose, uten at dette har ført til ytterligere bedring av arbeidsevnen. Hun har også gjennomført samtaleterapi hos psykolog. Denne behandlingen har hun profitert på, slik at hun fra januar 2005 ikke lenger har hatt noen depresjon, og behandlingen hos psykolog ble avsluttet våren 2005.
Det foreligger uttalelse fra fysioterapeut Siv-Kr. H. Opaas, datert 26.04.05 (dok. 15). Her fremkommer det at den ankende part har hatt 9 behandlinger og vil ha behov for behandling i perioder. I anamnese 19.08.03 anføres det at hun har smerter i nakke, armer, lumbalcolumna og hofter, og at hun er plaget av hodepine 2-3 ganger i uken. Hun hadde bekkenplager for 10 år siden, ischias for 2 år siden og var i en bilulykke i 1980. Hun trener ikke, men skal begynne å gå små turer. Den 18.11.04 anføres det at hun har fått påvist fibromyalgi og at hun jobber 2,5 timer 3 dager i uken.
Dr.med. Frode Larsen, spesialist i psykiatri, uttaler blant annet følgende den 30.04.05 (dok. 16):
«….
Hun har hatt økende muskelplager i flere år, fikk diagnostisert en fibromyalgi i mars 2004. Psykiatrisk har hun tidligere vært frisk; «knakk sammen» for ca. to år siden med depressiv symptomatologi. Dette må ses på som en sekundær reaksjon på hennes smerter og funksjonssvikt. Ble behandlet med Cipramil 20 mg dgl. med god effekt, bruker det fortsatt.
Arbeider på Z på Æ pt i 30%, målsettingen er å prøve å komme opp i ca. 60%. Dette virker å være en forstandig målsetting, pasienten har en velintegrert personlighetsfunksjon, og virker godt motivert for å utnytte sin restfunksjon best mulig.
Hun er ikke klinisk depressiv nå (MADRS 12.01.05=5) og målsettingen med behandlingen hos meg er å hjelpe henne til økt mestring av sin fibromyalgiske plager. Det er overveiende sannsynlig at en begrenset samtaleterapi vil være nyttig for henne i denne sammenhengen. Som nevnt har hun gode ressurser og innsikt i sine reaksjoner.
Grunnen til hennes attføringssituasjon er i all vesentlig grad hennes muskel/skjelett plager, hennes depressive reaksjoner kommer inn som en reaksjon på denne situasjonen. Poenget i forhold til denne reaksjonen må være at hun ikke tøyes for langt i %-vis funksjon, men hjelpes til å finne et funksjonsnivå som hun mestrer.
På denne bakgrunn oppfatter jeg at hun er under behandling med fortsatt utsikt til bedring i tilstanden.»
Trygdekontoret sin rådgivende lege, dr. Hans-Jocob Lerkerød, uttaler blant annet den 22.05.05 at (dok. 18):
«…Ved gejnnomgang av saken er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at trygdede har en sykdomsbetinget arbeids/ervervs-uførhet på minst 50% og det er ikke sannsynlighet i at det pågår slik aktiv medisinsk behandling at den har utsikt til å bedre hennes funksjon. Dette ut fra at den sammen behandling ikke har vist bedring på 2 år.
Vilkårene for rett til rehab.penger etter unntaksbestemmelsene er ikke oppfylt.»
Den ankende part fremsatte krav om yrkesrettet attføring den 24.08.05. Ved vedtak fra Aetat, datert 24.08.05, fikk hun avslag med begrunnelse i at hun har sin 60% stilling ved Z og at hun trives og fungerer svært godt i denne jobben og ønsker å gå tilbake til vanlig stillingsandel. Dette tilrettelegges også med hensyn til arbeidstider av hennes arbeidsgiver. Det vises til dok. 22 B i sin helhet.
Den 08.02.06 konkluderer Per Oscar Feet, overlege, spes. i psykiatri dr.med. med følgende (dok. 25):
«Pasientens tilstand oppfattes som kronisk muskelsmertesyndrom samt neurasteni. Pasienten har hatt liten effekt av Copramil. Hun fikk målt stresshormoner 211205: Kortisol i øvre normalområde. Pasienten er anbefalt å seponere Cipramil og i stedet starte med Anafranil 10 mg vesper, økende til 20 mg etter to uker, Esucos 10 mg vesper. I tillegg gradvis økt fysisk aktivitet. Pasienten skal i tillegg jobbe med grensesetting. Pasienten skal gjennomføre behandling med utsikt til bedring. Hun har tidligere gått to år på rehabiliteringspenger. Betingelsene for unntak anses imidlertid å være til stede og det er håp om at pasienten kan gradvis trappe opp arbeidsbelastningen i løpet av tre fire måneder med sikte på å være i full jobb fra høsten av.»
I telefonsamtale med NAV Klage og anke den 06.10.06 opplyser den ankende part at de nye medisinene har fungert godt, og at hun er blitt kvitt de verste smertene. Siden juni 2006 har hun klart å arbeide 40% stillingsandel.»
PARTENES ANFØRSLER
DEN ANKENDE PART, Ap, anfører i ankeerklæringen at hun føler hun har blitt feilmedisinert i tre år, og hun har i denne tiden ikke orket noen ting. Da rehabiliteringspengene falt bort hadde hun heller ikke økonomisk mulighet til å få fysikalsk behandling, noe som holder litt av smertene i sjakk.
Prosessfullmektigen har kommet med merknader til ankemotpartens oversendelsesbrev i skriv av 1. november 2006. Her anføres det:
«Samtlige leger som behandler den ankende part, bekrefter at hun på vedtakstidspunktet er under et aktivt behandlingsopplegg med utsikt til bedring av arbeidsevnen, jf. behandlende leges erklæringer av 15.11.04 og 15.04.05 hvor rehabiliteringspenger anbefales i en periode på 4 måneder ut fra pågående behandling hos fysioterapeut og egentrening, samt antidepressiv medikasjon og behandling hos psykiater. Spesialist dr. med. Larsen bekrefter i erklæring av 30.04.05 at den ankende part er under behandling med fortsatt utsikt til bedring i tilstanden, og fremholder herunder som overveiende sannsynlig at samtaleterapi vil være nyttig.
Etter vår oppfatning fremstår det således som klart at ankende part på vedtakstidspunktet fortsatt var under et aktivt behandlings- og rehabiliteringsopplegg, hvor mulighet for bedring av arbeidsevnen var sannsynlig. Videre fremstår dette godt dokumentert med beskrivelse av behandlingsopplegg, egentrening, prognose og mulig tidsangivelse for sannsynlig bedring av arbeidsevnen, herunder ved erklæring fra spesialist dr. med. Larsen.
Rådgivende overleges erklæring står imidlertid i motstrid til øvrige erklæringer i saken, idet det opplyses at den samme behandling ikke har vist bedring på 2 år.
Rådgivende leges vurdering fremstår som svakt fundert. Det medfører ikke riktighet at den ankende part har hatt samme behandling i 2 år, jf. ovenfor om henvisning til psykiater og NAV’s saksfremstiling side 2; «Hun har også gjennomført samtaleterapi hos psykolog. Denne behandlingen har hun profetert på» (..). Rådgivende lege har videre ikke foretatt noen vurdering av det behandlingsopplegg som har vært administrert, og ikke vurdert behandlende leges angitte prognose og tidsangivelse for sannsynlig bedring av arbeidsevnen.
Man vil peke på at det ved utbredte muskelsmerter – slik som i ankende parts tilfelle – ofte er manglende eller sparsomme medisinske funn. Likevel vil funksjonsobservasjon enkelte ganger forsvare en uførhet som berettiger til trygdeytelse, inkludert rehabiliteringspenger, noe som bekreftes av at ankende part på opphørstidspunktet mottok rehabiliteringspenger for samme lidelse, og hadde gjort det utover 52 uker. Ankende parts arbeidsuførhet har riktignok fått et uvanlig langt forløp, men det skjer enkelte ganger ved kroniske muskulære smerter.
I vår sak er det av sentral betydning at behandlingen har tatt sikte på å hjelpe den ankende part å finne et funksjonsnivå som hun mestrer, og herunder fremholdt at hun ikke kunne tøyes for langt i prosentvis funksjon, se erklæring fra psykiater Larsen. At behandlingsopplegget har vist seg å fungere og medført en bedring i funksjonsevnen, fremgår uttrykkelig av sist innhentede erklæring av 08.02.06 fra overlege dr. med. Feet, dok.25. Ankende part har økt stillingsandel til 40 % fra juni 2006, og overlege Feet anser altså betingelsene for unntak å være til stede, på lik linje med behandlende lege Aspås og spesialist dr. med. Larsen.
Rådgivende leges tilrådning står i påfallende motstrid til de øvrige innhentede medisinske vurderinger og kan ikke tillegges avgjørende vekt.»
ANKEMOTPARTEN, NAV Klage og anke Oslo og Akershus, har i oversendelsesbrevet lagt ned påstand om at det påankede vedtak stadfestes, og har i den anledning anført:
«Det fremkommer av sakens medisinske opplysninger at den ankende part lider av kronisk muskelsmertesyndrom/ fibromyalgi, neurasteni og hypothyreose. Hun har også slitt med depresjon. Ifølge uttalelse fra psykiater Frode Larsen den 30.04.05 (dok. 16), «knakk» hun sammen for to år siden med depressiv symtomatologi.
I stønadsperioden har den ankende part gjennomgått fysikalsk behandling og fått behandling for sin hypothyeose, uten at dette har ført til ytterligere bedring av arbeidsevnen. Hun har også gjennomført samtaleterapi. Psykiater Frode Larsen anfører den 30.04.05 at den ankende part ikke er klinisk depressiv nå, men at målsettingen med behandlingen hos ham er å hjelpe til økt mestring av hennes fibromyalgiske plager.
Trygdekontoret sin rådgivende lege uttaler etter dette den 22.05.05 (dok. 18) at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at den ankende part har en sykdomsbetinget arbeidsuførhet på minst 50%, og det er ikke sannsynlighet i at det pågår slik aktiv medisinsk behandling at den har utsikt til å bedre hennes funksjon. Dette ut fra at den samme behandling ikke har vist bedring på 2 år.
I klageomgangen mottok trygdekontoret skriv fra overlege Per Oscar Feet, datert 08.02.06 (dok. 25). Her opplyses det at den ankende part nå skal jobbe med grensesetting og at hun skal gjennomføre behandling med utsikt til bedring, uten at det går fram av skrivet andre behandlingsplaner enn skifte av medisiner. Den ankende part opplyser i ankeerklæring, datert 20.03.06 (dok. 28), at hun først den 31.01.06 fikk en skikkelig diagnose og begynte på nye medisiner. Diagnosen ble da satt til kronisk muskelsmerter/tretthet av dr. Feet. Selv føler hun at hun har blitt feilmedisinert i 3 år. Hun hevder at det tok 2 dager fra hun begynte på nye medisiner til kroppen hennes fungerte bedre. I telefonsamtale den 06.10.06 opplyser den ankende part at den nye medisiner har fungert godt og hun er kvitt de verste smertene. Siden juni 2006 har klart å arbeide 40% stillingsandel.
NAV Klage og anke vil bemerke at man vurderer situasjonen på vedtakstidspunktet. Den 09.12.04 fikk hun vedtak om at rehabiliteringspengene ble innvilget til 28.02.05.
Vedtak om endelig opphør fra 01.03.05 ble fattet den 02.06.05, og på dette tidspunkt fikk ikke den ankende part aktiv behandling med utsikt til bedring av inntektsevnen. Hun har videre arbeidet 30% stillingsandel hele tiden siden rehabiliteringspengene ble innvilget. Stillingsandelen ble først utvidet til 40% i juni 2006.
Det er NAV Klage og anke sin oppfatning at det ikke forelå et behandlingsopplegg på stanstidspunktet den 01.03.05 og fram til januar 2006, som kunne gi utsikt til bedring av den ankende parts arbeidsevne, og i hvert fall ikke at det forelå særskilt dokumentasjon for et behandlingsopplegg som ville føre til bedring. På stanstidspunktet var hun heller ikke i en ventetid på behandling hos spesialist eller i en arbeidstrening utover den 30% stillingsandelen som hun hadde arbeidet hele stønadsperioden.
Sik NAV Klage og anke ser det var ikke den ankende part i noen av de situasjoner som er omhandlet i de aktuelle unntaksbestemmelsene, og hun fyller derfor ikke vilkårene for fortsatte rehabiliteringspenger utover 28.02.05.»
RETTENS BEMERKNINGER:
Retten skal ta stilling til hvorvidt det var riktig å stanse rehabiliteringspengene fra 1. mars 2005 eller om Ap fortsatt fylte vilkårene for rehabiliteringspenger på dette tidspunkt.
Det fremgår av folketrygdloven § 10-8 at det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at medlemmet får aktiv behandling med utsikt til å bedre arbeidsevnen. Rehabiliteringspenger ytes ikke sammenhengende i mer enn 52 uker. I særskilte tilfeller kan stønadsperioden forlenges i ytterligere 52 uker.
Med hjemmel i folketrygdloven § 10-8 siste ledd har Sosial- og helsedepartementet den 6. juni 1997 gitt forskrift om rehabiliteringspenger. I forskriftens § 9 er det gitt unntaksregler fra hovedregelen om at rehabiliteringspenger ikke ytes sammenhengende i mer enn 52 uker. Det følger av § 9 bokstav c at det kan gjøres unntak fra 52-ukers bestemmelsen blant annet i følgende tilfelle:
«Ved andre sykdomstilstander når medlemmet etter 52 uker fortsatt er under et aktivt behandlings- eller rehabiliteringsopplegg som gir mulighet for bedring av arbeidsevnen. Vedlikeholdsbehandling, egentrening, mestringstiltak likestilles med aktiv behandling når det ikke finnes andre behandlingstilbud og det er utsikt til bedring av arbeidsevnen på noe lengre sikt.»
Retten er kommet til et annet resultat enn ankemotparten, og vil bemerke:
Ap har vært mye sykmeldt i 2002 og 2003 på grunn av myalgier og depresjon. Hun er deltidsansatt ved Z, og har arbeidet der samtidig som hun har mottatt 70 prosent rehabiliteringspenger fra 10. september 2003. Rehabiliteringspengene ble stanset fra 1. mars 2005 fordi ankemotparten mente at det ikke foregikk aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen.
Retten anser at Aps inntektsevne på det aktuelle tidspunkt var nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, jf. § 10-8.
Retten har videre kommet til at hun var under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen. Retten har da lagt avgjørende vekt på psykiatrisk spesialisterklæring fra Frode Larsen datert 30. april 2005, hvor det fremkommer at Ap er under fortsatt behandling hos ham, og at det er utsikt til bedring av tilstanden. Frode Larsen skriver i sin erklæring av 30. april 2005 at «målsettingen med behandlingen hos meg er å hjelpe henne til økt mestring av sine fibromyalgiske plager.» Retten mener at denne erklæringen må anses for å tilfredsstille kravet i forskriftens § 9 bokstav c) andre ledd.
Anken har etter dette ført fram. Det påankede vedtaket omgjøres slik at Ap innvilges fortsatt rehabiliteringspenger fra 1. mars 2005.
Saksomkostninger:
Prosessfullmektigen har lagt ned påstand om at Ap tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med saken.
Hvis kjennelsen er til gunst for den ankende part, skal retten etter trygderettsloven § 25 første ledd pålegge ankemotparten helt eller delvis å erstatte de nødvendige utgifter som saken har medført for den ankende part (saksomkostninger).
Avgjørelsen er til gunst for Ap. Retten finner det rimelig at hun fikk en viss juridisk bistand i saken. Ankemotparten pålegges derfor å dekke nødvendige utgifter til slik bistand.
Advokat Jan Aanerød har oppgitt at saksomkostningene beløper seg til kr 12.000.
Retten mener dette beløpet er for høyt. I den forbindelse vises det til at prosessfullmektigen først kom inn i saken etter at ankemotparten hadde forberedt saken for Trygderetten, og at det kun foreligger ett prosesskriv i saken. Saken er dessuten relativt enkel og oversiktlig.
Retten har kommet til at de saksomkostninger som skal dekkes av ankemotparten skjønnsmessig fastsettes til kr 7.000 inkl. mva.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
| 1. | Fylkestrygdekontorene i Oslo og Akershus, Klage- og ankeenhetens vedtak av 21. februar 2006 omgjøres idet Ap kjennes berettiget til fortsatt rehabiliteringspenger fra 1. mars 2005. |
| 2. | Ankemotparten pålegges å betale saksomkostninger med kr 7.000 – (syvtusenkroner) inkl. mva. |
Randi M. Karlsen